Denne tittelen fortjener Ødegaard

Han kunne valgt den enkle veien.

Martin Ødegaard kunne blitt i Real Madrid. Sanket et par lette titler fra benken. Spilt for et lag som alltid havner blant de to beste. Men i 2021 dro han til et lag som hadde havnet på åttendeplass i England.

Nå har han ført Arsenal til den første ligatittelen på 22 år.

Han er selv blitt seriemester for første gang.

Veien hit har vært tung og lang. Og kunne fort gått av sporet.

Navnene som huskes

Ikke alle titler har like stor verdi.

Troféer er mer enn en blank pokal. De er fortellinger. De huskes ikke bare for at de ble vunnet, men for måten de ble vunnet på. Den franske vingen Kingsley Coman tok 11 ligatitler på rad fra og med 2012-13, men det var for Paris Saint-Germain, Bayern München og Juventus, lag som nærmest var garantert å toppe tabellen.

Coman er ingen helt i noen av klubbene.

Det betyr mer å føre en fallen storhet tilbake til toppen.

Tirsdag kveld ble Arsenal mestere etter at Manchester City snublet mot Bournemouth. Det er første gang siden Arsène Wengers «Invincibles» vant ubeseiret i 2003–04.

Mange fans er for unge til å huske det.

Ødegaard var selv fem år.

De som var der for 22 år siden, har siden sett fem andreplasser, tre av dem de siste tre årene. De har sett pokalen bli løftet av Manchester City, Chelsea, Liverpool, Manchester United og Leicester. De har levd i en tid der fjerdeplass og billett til Mesterligaen ble ansett som en god sesong.

Kun via en kulturell forvandling har Arsenal gjort slutt på tørken.

Men skal et lag vokse, må spillerne vokse samtidig.

Nei til Real Madrid

Og det har Ødegaard gjort.

I fem år har lagets utvikling gått hånd i hånd med Ødegaards vekst som spiller og person. Han kom hit da han var 22 år. Nå er han pappa og kaptein for et lag stappet med beist og vinnerskaller.

Ingen kunne vite at dette skulle skje da han dro til Arsenal i 2021.

Han hadde fått 11 A-lagskamper på seks og et halvt år, pluss fire utlån. Spanjolene ville ikke selge ham. Han kunne vært fyren som startet de lette kampene i cupen, eller kom innpå med syv minutter igjen på stillingen 4–0.

Men Ødegaard ville heller være en større del av et mindre lag. Da han dro til London, hadde han kun vunnet den spanske cupen på lån i Real Sociedad.

Han måtte bare håpe at Arsenal kom til å vinne store titler igjen.

Det så ikke slik ut.

Benket

Det er lett å glemme hvor langt nede Arsenal lå.

Da Ødegaard dukket opp, hadde de havnet på åttendeplass for andre gang på rad. De var et av ligaens yngste lag. Mikel Arteta var 39 år, i sin første jobb som hovedtrener, og under enormt press til å vise fremgang.

Arsenal tapte sine første tre ligakamper 0–2, 0–2, 0–5.

På høsten ble Ødegaard benket.

Hele overgangen virket som en blindvei.

Men der andre lag hadde fått panikk, satt Arsenal rolig i båten.

Daværende sportsdirektør Edu sa at denne gjengen skulle få tid til å vokse sammen. Arteta ba spillerne om å «stole på prosessen», og innførte et kompromissløst fokus på respekt, dedikasjon og lidenskap.

Arsenal havnet på femteplass, så andreplass.

Ødegaard vokste så fort at han ble kaptein i en alder av 23 år. Arteta sa at han «gjenspeilet lagets verdier på best mulig måte».

I Arsenal får du knapt et bedre kompliment.

Langt unna sitt beste

Hele veien har Ødegaard og Arteta hatt tro på hverandre.

Det har aldri vært snakk om at Ødegaard vil bort. Og han har fått beholde sin rolle som kaptein, selv da han ble slaktet for manglende lederegenskaper, og sluttet å score mål, og ble skadet igjen og igjen.

Det finnes nok av folk som mener at Gabriel eller Declan Rice bør lede laget. De mest kritiske mener at Ødegaard burde selges.

Det er ingen tvil om at 27-åringen har vært bedre.

Han er langt unna nivået fra 2022-23, da han scoret 15 ligamål fra åpent spill, en av de beste sesongene som er blitt levert av en midtbanespiller i Premier League.

Helt siden i høst har rytmen hans blitt brutt opp av skader. Samtidig har andre nøkkelspillere som Bukayo Saka og Kai Havertz vært borte. Selv når Ødegaard har vært tilbake på banen, har han ofte ikke vært helt tilbake. Ikke på sitt beste.

Ikke som vi kjenner ham.

Og likevel har han delt flest målgivende pasninger (6) i ligaen for Arsenal. Det var han som regisserte det livsviktige vinnermålet borte mot West Ham. Han har fortsatt vært et symbol på kulturen Arteta ønsker.

Andre lag hadde mistet motet av tre andreplasser på rad. Arsenal har bare jobbet på.

Når kvaliteten har forsvunnet, har mentaliteten reddet dem.

Beste uten å briljere

Dette har spesielt vært sant denne sesongen.

I ni måneder har folk stått i kø for å påpeke at Arsenal er kjedelige, at de ikke spiller god fotball. Den tidligere Chelsea-spilleren John Obi Mikel gikk så langt som å si at Arsenal «jukser» seg til tittelen fordi de scorer så mye på cornere. Nåvel.

De har knapt hatt en offensiv spiller i form. De har scoret 26 mål på dødballer og straffer. De har sendt stoppere frem på lange kast. De har gitt bort ballen direkte fra avspark for å flytte laget opp. Noen kamper har de i praksis ødelagt for å få med seg tre poeng. Selv høydepunktet i tittelkampen var en VAR-avgjørelse på en defensiv corner mot West Ham.

Men så har Arsenal også vist de kvalitetene rivalene håpet at de skulle mangle.

Da Arteta selv var midtbanespiller på Arsenal fra 2011 til 2016, var laget begavet uten å vinne. Som trener har han gitt Arsenal kvalitetene de manglet det siste tiåret under Wenger.

Selv da det så ut som City skulle ta dem igjen denne våren, holdt Arsenal hodene kalde. De siste fire ligakampene har de vunnet 1–0, 3–0, 1–0, 1–0.

Heller en stygg vinner enn en vakker taper.

Stort for norsk fotball

Nå kan Ødegaard bli kapteinen bak Arsenals beste sesong.

De er i finalen av Mesterligaen, en turnering de aldri har vunnet. Faktisk har Arsenal bare vunnet to europeiske titler, Cupvinnercupen (1993–94) og Messebycupen (1969-70), turneringer som ble lagt ned for flere tiår siden.

Da Erling Braut Haaland vant trippelen i sin første sesong med City, var han del av en forbedring.

Ødegaard har stått bak en forvandling.

Og selv om han har bidratt mindre enn han pleier denne sesongen, fortjener han denne tittelen. Han fortjener å stå der ved siden av Arteta nå til helgen, med troféet hevet over hodet og kapteinsbindet rundt armen.

Det øyeblikket blir stort for norsk fotball.

Og kronen på verket for en spiller – og et lag – som aldri ga opp.