Derfor dekkes ikke Hamas like kritisk av norsk presse

Jeg har dekket konsekvensene av 7. oktober-massakren til Hamas og Israels nådeløse krig på Gazastripen i mer enn to år.

Noen av spørsmålene jeg får oftest av NRKs brukere og folk jeg møter rundt omkring i Norge er: «Hvorfor er dere journalister besatt av alt det gale Israel gjør?». «Hvorfor gransker dere ikke Hamas like nøye?»

Det er et godt spørsmål. Jeg kan forstå hvorfor folk spør om det.

For når var det du sist leste en lengre nettsak om alt Hamas anklages for? 

Vi vil undersøke Hamas

Du vil slite med å finne kritiske saker om Hamas i norsk og vestlig presse. Vi har hatt en og annen sak om folk på Gazastripen som uttaler seg kritisk til Hamas, men de store avsløringen om Hamas har uteblitt.

Men det er ikke fordi vi journalister ikke ønsker å gå Hamas etter i sømmene.

Vi vil gjerne undersøke på egen hånd de israelske anklagene mot Hamas om at de bruker sivile som menneskelige skjold for å beskytte seg mot israelske bomber på Gazastripen.

Vi vil veldig gjerne se om Hamas-tunneler strekker seg som et spindelvev under skoler, sykehus og leilighetsblokker, slik Israel hevder.

Vi vil gjerne intervjue flere palestinerne som har fått nok av Hamas sitt styre. For de finnes.

Men for å gjøre det må vi få slippe inn på Gazastripen.

Israel nekter oss innreise

Helt siden Hamas-angrepet  7. oktober 2023 har internasjonal presse aktivt blitt nektet innreise til Gaza av Israelske myndigheter.

Forklaringen fra det israelske militæret har vært:

«Vi kan ikke slippe dere inn av hensyn til deres egen sikkerhet.»

Det argumentet kjøper ingen internasjonale medier, som i to år har krevd å få dekke krigen også fra Gaza.

Og mens vi venter på at Israel skal heve presse-blokaden, har våre tapre palestinske kolleger vært verdens øyne og ører.

De har dokumentert krigens brutalitet samtidig som de selv har vært målskiver for israelske soldater. Flere enn 270 palestinske pressefolk har blitt drept i israelske angrep. Gaza er verdens farligste sted for journalister.

Jeg får ofte høre at palestinske journalister på Gazastripen ikke er til å stole på. At de kun løper Hamas' ærend og er under deres kontroll.

Det stemmer ikke med min erfaring.

NRK samarbeider med to lokale team på Gazastripen. Jeg koordinerer med ett av disse. De aller fleste sakene jeg har sendt det palestinske teamet ut på i Gaza, er saker jeg har ønsket å få ut – ikke historier de selger inn til NRK.

Advarte meg

Jeg finner ofte sterke historier i sosiale medier.

I starten av krigen fikk jeg opp en video fra en Palestina-aktivist med mange millioner følgere på Instagram.

Den viste en eldre palestinsk lege i en blodig sykehuskorridor i Gaza. Han gråt høylytt mens yngre kolleger holdt rundt ham.

I teksten under videoen stod det at legen nettopp hadde gjennomført en amputasjon på sitt eget barn, uten bedøvelse.

Historien sjokkerte meg. Jeg tok kontakt med teamet i Gaza og ba dem verifisere historien før eventuelle opptak. To timer senere ringte teamet:

«Yama, ikke gå ut med den historien!»

«Hvorfor?», spurte jeg.

«Den er falsk», sier kollegaen min i Gaza.

«Vi fant legen og viste ham videoen. Han bekreftet at det var ham, men at han ikke gråt fordi han hadde utført amputasjon på sitt eget barn. Han gråt fordi han akkurat hadde fått beskjed om at flere av kollegene hans hadde blitt drept da israelske styrker bombet en ambulanse.»

Kunne ha lurt meg hvis de ville

Hvis de palestinske journalistene NRK samarbeider med hadde løpt Hamas' ærend, kunne de enkelt ha lurt meg til å tro at den historien var sann.

Hvis de var en del av Hamas' PR-apparat kunne de enkelt ha fått legen til å spille på lag – fordi den falske historien tjener Hamas og palestinernes sak og sverter Israel.

Hvordan i all verden skulle NRK, som ikke er på bakken selv, ha avslørt et skittent spill som dette? 

Men mine palestinske kolleger valgte isteden å advare meg mot å gå ut med den historien.

Risikerer livet for jobben

Bruken av de palestinske pressefolkene på Gazastripen har  satt oss som jobber i vestlige  mediehus, i vanskelige etiske dilemmaer.

Blant annet fordi vi føler et stort ansvar for dem når de jobber for oss.

Hva gjør vi hvis de blir drept av en israelsk bombe, eller en snikskytter mens de gjør opptak eller intervjuer for oss?

Derfor har vi alltid grundige samtaler med dem om risiko. Men det jo finnes jo ingen garantier i krig.

Det er også et annet farlig dilemma: Hamas er en autoritær gruppe som ikke tåler kritikk. De er ikke nådige mot dem som utfordrer deres makt.

Den siste uken har det kommet mange videoer av Hamas som henretter det de anser som «kollaboratører», altså palestinere som samarbeider med Israel, på gata.

I juni innrømmet israelske myndigheter å ha «aktivert palestinske militser» på Gazastripen i kampen mot Hamas.

De ga våpen, penger og trening til militsen Abu Shahab for å ta opp kampen mot Hamas.

Nå som israelske styrker har trukket seg ut av deler av kyststripen, jakter Hamas på det de ser på som quislinger.

Hamas har opprettet en egen enhet, «Unit Arrow», som leder klappjakten på «forræderne».

I en video som «Unit Arrow» har lagt ut, ser man en palestiner fra militsen Abu Shahab tilstå sine «synder». Deretter ser man maskerte menn brekke beinet hans med et balltre.

Over bildene ruller teksten: «En av Yasser Abu Shabab's leiesoldater blir eliminert».

Tier i frykt for Hamas

Under slike omstendigheter sier det seg selv at folk flest på Gazastripen tier i frykt for represalier fra Hamas.

Den frykten lever også våre palestinske kolleger med til daglig.

Jeg kan derfor ikke sende teamet jeg har ansvaret for, ut for å lage kritiske reportasjer om hva Hamas holder på med.

De bor på Gazastripen med familiene sine og NRK kan ikke risikere å sette livet deres ytterligere i fare.

De gjør allerede en livsfarlig jobb ved å levere reportasjestoff til oss ukentlig.

Ber vi dem granske Hamas også, risikerer de å bli truet eller fengslet for å drive kritisk journalistikk på våre vegne.

Hadde Israel sluppet internasjonal presse inn på Gazastripen, kunne vi ha vurdert – og kanskje tatt – den risikoen selv.

Vi kunne rettet et kritisk blikk mot Hamas. Våre vestlige pass pleier å gi en viss grad av beskyttelse i slike situasjoner.

Det sitter lenger inne for autoritære regimer å arrestere eller å skade utenlandske pressefolk.

De lokale kan herjes med fordi det sjelden fører til reaksjoner eller konsekvenser.

Lettere å ettergå Israel

I Israel er det – enn så lenge – lett å ettergå israelske myndigheter og militæret deres for overgrepene mot palestinerne – både i Gaza og på den okkuperte Vestbredden.

Internasjonal presse slipper inn i Israel uten problemer, vi får reise mer eller mindre fritt dit vi ønsker og snakker med de vi ønsker.

Israelske talspersoner er også tilgjengelige for å svare på kritikkstormen mot seg.

Alt dette er mulig fordi vi ikke hindres innreise til Israel.

Nå som våpenhvilen har trådt i kraft, kommer det igjen krav om at internasjonal presse må få uhindret adgang til Gaza.

Hvis Israel åpner grensene vil tusenvis av journalistkolleger fra hele verden være klare til å rykke inn i Gaza for å dokumentere krigens konsekvenser.

Da er vi bedre i stand til å kunne avsløre krigsforbrytelser begått av både Israel og Hamas.