«Derfor trenger vi mindre symbol­debatt og mer praktiske løsninger»

Først vil jeg si at jeg synes det er trist at Gro Bråthen nå gir seg. Hun er en av dem i Arbeiderpartiet jeg har hatt mest sansen for, og en av dem det har vært best å samarbeide med. Vi er ikke alltid enige politisk, men hun har vært en tydelig og engasjert stemme med et ekte hjerte for folk.

Derfor tar jeg også innlegget hennes på alvor.

Vi er faktisk enige om det viktigste: Tannhelsetjenesten betyr mye. Den er avgjørende for barn og unge, for eldre, for mennesker med funksjonsnedsettelser, for rusavhengige og for andre som trenger mer enn bare en vanlig tannlegetime. Den innsatsen som ansatte i den offentlige tannhelsetjenesten gjør hver dag, fortjener respekt.

Men jeg mener Gro Bråthen tegner et unødvendig svart-hvitt bilde av situasjonen.

Det er ikke slik at valget står mellom fellesskap eller marked. Mellom omsorg eller kommersialisering. Mellom offentlig ansvar eller kaos. Det går an å bevare et sterkt offentlig ansvar samtidig som man bruker flere løsninger for å sikre et godt tilbud der folk bor.

Det offentlige ansvaret forsvinner ikke fordi man samarbeider med private aktører. Fylkeskommunen har fortsatt ansvaret. Kravene til kvalitet, oppfølging og tilgjengelighet ligger fortsatt hos det offentlige. Forskjellen er at man bruker all tilgjengelig kapasitet for å gi folk et tilbud, i stedet for å låse seg til at alt må drives på én bestemt måte.

For de fleste av oss handler tannlegebesøk om jevnlige kontroller. Kanskje én gang i året. En sjekk, litt forebygging, kanskje enkel behandling ved behov. Da mener jeg de fleste også må kunne tåle en liten ekstra reisevei dersom gevinsten er større fagmiljøer, mer stabile tjenester og økt pasientsikkerhet.

For sannheten er at størrelse også kan bety kvalitet. Større klinikker gir bedre mulighet for faglig samarbeid, lettere rekruttering, mindre sårbarhet ved sykdom og fravær, og tryggere oppfølging over tid. Det er viktig både for ansatte og for pasientene.

Det betyr ikke at avstand er uviktig. For noen grupper er nærhet helt avgjørende, og det må vi ta på alvor. Men for mange som kommer til en planlagt kontroll én gang iblant, må vi kunne diskutere om noen ekstra minutter på veien er en rimelig pris å betale for et bedre og mer robust tilbud.

Hvis vi organiserer de enkle og planlagte tjenestene smartere, kan vi frigjøre mer tid og ressurser til dem som trenger den offentlige spesialkompetansen mest. Nettopp dem Gro Bråthen er opptatt av. Det er ikke å svekke fellesskapet, det er å styrke det.

Så til spørsmålet om klinikker og lokaler. Ja, noen steder må vi erkjenne at bygg er utdaterte, små fagmiljøer blir sårbare, og rekruttering er krevende. Da er det ikke ansvarlig politikk å late som om alt kan fortsette som før. Vi må finne løsninger som gjør at tilbudet består, også når rammene endrer seg.

Noen ganger betyr det større fagmiljøer. Noen ganger betyr det nye driftsformer. Noen ganger betyr det samarbeid med private. Det viktigste må være om innbyggerne får et godt tilbud, ikke logoen på døra.

Jeg deler heller ikke frykten for at dette automatisk skaper et A- og B-lag. Det som skaper forskjeller, er når folk ikke får time, når reiseveien blir for lang, når rekrutteringen svikter, eller når systemet er så rigid at kapasitet står ubrukt. Da rammes de svakeste først.

Derfor trenger vi mindre symboldebatt og mer praktiske løsninger.

Jeg mener fortsatt at fellesskapet skal ta ansvar for dem som trenger det mest. Men fellesskap betyr ikke nødvendigvis at staten eller fylket må gjøre alt selv. Fellesskap betyr at vi sikrer gode tjenester, bruker ressursene fornuftig og setter pasientene først.

For til syvende og sist må det være målet.

Med vennlig hilsen

Johannes Strømberg

Kommunestyrerepresentant

for Lindesnes Høyre