1 day ago
5
artist
Amerika har egentlig aldri hatt en president som Donald Trump. Han er ikke en fascist – fascister har grunnleggende overbevisninger og agendaer. Selv Hitler likte hunder.
Trump liker ingenting.
Å kalle ham en nihilist er å gjøre urett mot filosofen Nietzsche. Han er et menneskelig vakuum som suger oksygenet ut av alt og alle rundt seg, til det eneste vi ser i hans nærvær er tomme sekker av hud – J.D. Vance-er og Robert F. Kennedy Jr.-er.
Øyne og ører; leppene trukket sammen for å kysse det brune mellom herrens bakende.
Til poenget:
Jeg har nettopp kommet hjem fra en fire dagers tur til Florida. VG tok kontakt med meg for to uker siden og lurte på om jeg ville formulere noen tanker om hva det er som skjer i Amerika.
Jeg begynte med én idé, så en annen, og så enda en. Snublesteiner hele veien.
Jeg dro til Statene for å få en bedre forståelse av hva jeg burde skrive – for mer helhetlig å kunne forstå hva som foregår hjemme.
Jeg bodde hos faren min, som bor i Palm Harbor på vestkysten, omtrent tre og en halv time fra Mar-a-Lago, Trumps Xanadu på østkysten.
Kystene kunne ikke vært mer forskjellige. Den ene er landlig, med avsidesliggende strender langs en bukt ingen kaller amerikansk. Den andre er urban, velstelt, elitistisk.
Palm Harbor er et perfekt sted for en pensjonert engelsklærer og en tidligere dekan ved sykepleierutdanningen – folk som går tur med hunden og bekymrer seg over raseringen av rettferdighets- og likestillingsarbeidet de har brukt livene sine på.
Et presidentdekret fra 23. april forbød bruken av såkalt «disparate impact», et nøkkelprinsipp i min fars arbeid for rettferdig opptak og plassering i høyere utdanning.
Trumps «Store, Vakre Lovforslag» – som nå går videre til Senatet – forbyr Medicaid å gi støtte til Planned Parenthood så lenge organisasjonen tilbyr abort. Stemoren min samarbeidet med dem i flere tiår om felles undervisningsprogrammer.
Trump hadde rammet min liberale, demokratiske familie.
Jeg har lenge hatt en teori om det jeg vil kalle «Demokratenes Uaktsomhet». Jeg ville hevde at det liberale partiet selv bidro til å gi valget til «Agent Orange», blant annet ved å håndtere grensene for politisk korrekthet på en klønete måte.
For meg virker det som om Demokratene har gjort lite for å møte de ultrakonservative budskapene – eller fraværet av dem – som fulgte etter #MeToo-bevegelsen i 2016.
Demokratene forsøkte hederlig å øke bevisstheten om seksuelle overgrep og trakassering, men et sted på veien mistet de poenget.
En slags overkorrigering tok over, og kanselleringskultur ble et virus. Nå virker det nærmest umulig å føre samtaler med folk på venstresiden – akkurat som det er umulig med folk på høyresiden.
Bare det å ytre en mening om betente spørsmål – fra legalisering av kjønnsbekreftende hormonbehandling (GAHT) for transungdom, til kvinners rett til egen kropp – er blitt samtalestoppere.
EN MODERNE CLARK STANLEY: – Trump selger sin slangeolje til et sykt og såret publikum, skriver kronikøren. Foto: Evelyn Hockstein / Reuters / NTBOg like utenfor scenen lusker Trump, som sier hva han vil, når han vil. En svindler som lurer det amerikanske folket, og som selger sin slangeolje til et sykt og såret publikum.
Klapperslangekongen. En moderne Clark Stanley. Showmanship er like mye en del av den amerikanske drømmen som eplekake og ytringsfrihet.
Trumps republikanske parti tar imot outsideren med åpne armer. Det gir ham en trygg havn, slik mange nasjonalistiske eller ekstreme regimer har gjort før.
Jeg liker ideen psykologen Steven Pinker fremmet i The New York Times om «Harvard Derangement Syndrome».
Som professor der i 22 år, påpeker han at «Harvard alltid har tiltrukket seg uforholdsmessig mye oppmerksomhet. I offentligheten er universitetet både selve symbolet på høyere utdanning og et naturlig mål for folks harme mot eliten.»
Det er trolig nettopp dette vi ser nå når vi snakker om USA.
KRONIKKFORFATTER: Luke Elliot, her fotografert på Kampen i hjembyen Oslo. Foto: Gitte Johannessen / NTBAmerika er en magnet for både det beste og det verste i oss. Et land med så vel universelle idealer som daglig, kalkulert grusomhet.
Vi tilbyr utdanning for alle, men nekter å ta hensyn til dem vi har isolert sosialt og økonomisk. Vi fremmer kvinners rettigheter, men setter grenser for kroppslig autonomi. Vi hedrer ytringsfriheten, men rykker tilbake når den krysser våre egne streker i sanden.
Vi er, grunnleggende sett, et folk fullt av motsetninger.
Og kanskje er det selve poenget – som med teoriutvikling. I Amerika finner vi på ting. Noen ganger fungerer det. Andre ganger ikke.
«Amerikansk galskapssyndrom» er kanskje bare et annet navn for demokrati. Det kan skape amerikansk jazz og gumbo.
Det kan skape folklore og fantasi. Men også segregering og fratakelse av rettigheter. Ødeleggelse på sitt mest gjennomgripende. Ambivalensen kan være vakker – eller tragisk.
Det finnes alltid konsekvenser, og det finnes alltid ansvar. Den beste motgiften mot galskapen er først og fremst å huske å stå sammen med dem som lider. Det er kanskje hovedpoenget her.
Vi har glemt å stå med dem som trenger oss mest. Et eller annet sted mistet vi tråden.
Hvordan vi skal finne den igjen, blir fort det neste store prosjektet for De forente stater.
Teksten er oversatt av VG.
Den opprinnelige engelske versjonen følger under.
– – –
The Fray in the US
America has never really had a president like Donald Trump. He’s not a facist. Facists have fundamental beliefs and agendas. Even Hitler liked dogs. Trump doesn’t like anything. But to say that he’s a nihilist gives Nietzsche a bad name. He is a human vacuum, sucking the oxygen in from everything and everyone around him until all we see in his presence are vapid sacks of skin; J.D. Vances and Robert F. Kennedy Jr.’s. Eyeballs and ears, their lips pursed to kiss the brown between their master’s cheeks.
To that point: I’ve just returned from a four-day trip in Florida. VG called me two weeks ago and asked me to put down some thoughts on what was happening in America. I started with one idea and then went to another and then another. Stumbling blocks.
I went to the states to get a better sense of what to write, to more fully understand what was happening at home. I stayed with my father, who lives in Palm Harbor, on the West Coast, about three and a half hours from Mar-a-Lago, Trump’s East Coast Xanadu. The coasts are as different as can be. One is pastoral, with rural beaches on a Gulf that nobody calls America. The other is urban, manicured, elite. Palm Harbor is a perfect place for a retired English professor and dean of nursing who hike with their dog and fret about the loss of the justice and fairness initiatives they worked their lives to build. An April 23rd Executive Order banned the use of disparate impact, critical to my father’s work on equal admissions and college placement. Trump’s Big, Beautiful Bill, now advancing to the Senate, bars Medicaid from providing funding to Planned Parenthood as long as abortions are provided. My stepmother partnered with that organization for decades in joint educational programs.
Trump had hit my liberal, democratic family. I’ve had this theory for a while about Democratic Negligence. I wanted to suggest that the liberal party helped in handing the election over to Agent Orange by, amongst many other things, mishandling the boundaries of Political Correctness.
It has seemed to me that the Democrats have done very little to combat the overly conservative talking points, or lack thereof, following the #MeToo movement in 2016. The Democrats nobly tried to further awareness of sexual assault and harassment but somewhere lost the point. Overcorrection triumphed, and Cancel Culture became rampant. Now, it seems almost impossible to speak with folks on the left, just as it is impossible to speak with folks on the right. Expressed views on hot-button issues—from the legalization of Gender Affirming Hormone Therapy (GAHT) for transgender youth to women’s bodily autonomy—are conversation stoppers.
And just off-stage prowls Trump, who says what he wants, when he wants. A fraud, swindling the American Public, he sells his snake oil to a sick and wounded crowd. The Rattlesnake King. A modern-day Clark Stanley. And as essential to the American Dream as the apple pie and the first amendment, fortunately or unfortunately, is showmanship. Trump’s Republican party welcomes the outsider. It creates a safe haven for him, as have many of history’s nationalistic or extreme governments and organizations.
I like the idea presented by psychologist Steven Pinker who wrote in The New York Times on May 23rd about Harvard Derangement Syndrome. As professor there for twenty-two years, he observes that “Harvard has always attracted outsized attention. In the public imagination the university is both the epitome of higher learning and a natural magnet for grievances against elites.” Surely that is what we are now experiencing when we talk about the United States.
America is a natural magnet for the best and worst of us all. We are a nation of universal high ideals and daily intentional cruelty. We offer education for all yet forbid consideration of those we have culturally and economically isolated. We promote women’s rights yet draw the line at their bodily agency. We promote freedom of speech yet cringe when it oversteps its boundaries.
We are a people of inherent contradictions.
Like theory-building, that is the point, isn’t it? We make stuff up in America. Sometimes the stuff works. Sometimes it doesn’t. American Derangement Syndrome is, perhaps, another name for democracy. It can create American Jazz and gumbo. It can create folklore and fantasy. Or it can create segregation and disenfranchisement. Desolation at its most profound. The ambiguity can be beautiful or tragic. There are always consequences, and there’s always responsibility. The best antidote to the syndrome is to remember, first and always, to stand with the suffering. That, I suppose, is the main point here. We have forgotten to stand with those who need us most. Somehow, somewhere, the yarn got lost.
How to find it again may very well be the next project for the United States.
English (US)