På kirkegårdene i Ukraina står et ukrainsk flagg på graven til alle falne soldater. I storbyene vokser de til åkre av flagg.
Soldatene var noens sønn, ektefelle, pappa.
Ja, det er stor kontrast mellom områdene nærmest fronten i Ukraina og storbyene lenger vest. Helt i øst er krigen altoverskyggende. Frykten for dronene som før bare rammet soldatene, brer seg til større områder. Dronene får stadig rekkevidde og rammer ikke bare dem som går i uniform.
På veiene der ser man hyppig ambulansene som frakter skadede soldater.
Men de som kjemper ved fronten, kommer fra hele landet.
Ved første øyekast har Kyiv samme storbypreg som andre europeiske hovedsteder, med uteliv, en levende kulturscene og stillestående rushtrafikk. De som har råd drikker god kaffe på dagen og går på restaurant om kvelden.
Men det er stadige påminnelser om at dette er en by i krig.
Det massive angrepet natt til tirsdag varte i flere timer og skremte vettet av befolkningen her.
Det er ikke snakk om presisjonsangrep mot militære mål når ødeleggelsene er så store, flere steder i byen.
Luftvernet stanser mye av det som kommer flygende, og det redder mange sivile liv. Men det er sjanseløst å stoppe alt når angrepene er store nok.
Angrepet etterlot et røykteppe over byen, og brannene varte utover formiddagen.
Spenningen når folk legger seg om kvelden er ikke om det kommer et angrep, men om det blir missiler eller droner. Eller begge deler. Blir det en rolig natt, er det en bonus.
Reaksjonen som går igjen etter det heftige angrepet er «fuck Russia». Folk er så slitne, men kompromissviljen deres øker ikke når sivile blir utsatt for sånt. Det blir ikke mer fristende å gå med på Putins krav.
Det hadde vært forståelig om ukrainere flest ville gi opp nå. For noen tap de lider.
Slik er det likevel ikke. De vil ha fred, mer enn noen. Men troen på at Russland vil respektere en fredsavtale er nær null.
Selv om avstanden fra Kyiv til fronten er stor, griper kampene der inn i det meste her også. Alle er på en eller annen måte preget av det som skjer der.
Kulturlivet fikk en slags oppblomstring etter fullskala-invasjonen, fordi ukrainernes interesse for egen kultur økte. Men så rammes det hardt likevel.
For også forfattere og billedkunstnere blir soldater. Derfor er heller ikke kulturscenen så levende som den skulle ha vært.
Krigens skadevirkninger er så omfattende at det er vanskelig å beskrive.
Alle har sitt.
Foreldre i okkuperte områder. En fengslet venn i russisk fengsel. En skade fra fronten, psykisk eller fysisk. De forbereder seg på å bli kalt inn, vurderer å verve seg eller er glade i noen som bærer våpen.
En meningsmåling fra Kyiv International Institute of Sociology som ble publisert denne uken, og viser at ukrainerne ikke er villig til å gå med på hva som helst. Gitt hva de ofrer, skulle man kanskje trodd flere ville kompromisse nå.
Selv om noe flere enn før er villig til å gi opp landområder for å få slutt på krigen, er et klart flertall imot.
Forklaringen ligger nettopp i det ukrainerne ofrer.
Tusenvis av sivile, de fleste fra okkuperte områder, sitter urettmessig fengslet i russiske fengsler. Hver dag blir sivile utsatt for fryktinngytende angrep.
Folk ønsker seg intenst freden, men Russlands krav for å gi dem det er så grunnleggende urettferdige. For hvert nye flagg som settes opp på kirkegårdene, blir det stadig mer absurd at det er Ukraina som skal gi etter.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.