Det du ikke vet

Jeg skulle ønske du visste hvor redd jeg var. Jeg var 16 år.

Jeg skulle dra hjem fra en kinoforestilling og ventet på bussen. Det var seint, mørkt og ingen andre rundt meg.

Plutselig hørte jeg «nå skal det bli godt å få seg noe, hun der kan jo ikke akkurat gjøre noe motstand». På andre siden av gata, ut av en pub, var det tre menn som kom gående mot meg.

Da jeg sa at jeg ikke var interessert sa de at jeg burde være glad noen i det hele tatt ville ha sex med meg, så hemma som jeg var.

Jeg skulle ønske du visste hvordan det føles å bli sett på som en feilvare, ikke bare som kvinne, men som en funksjonshemmet kvinne.

Hvordan samfunnet har valgt å ignorere oss, plassere oss i bokser og i skyggen, som om vi ikke eksisterer. Og enda verre, som om vi ikke betyr noe.

Jeg skulle ønske du visste at vår historie aldri har blitt anerkjent. At vår kamp for rettigheter, for frihet, for å bli behandlet som fullverdige mennesker, har blitt tiet i hjel.

At hvis vår historie hadde blitt tatt på alvor, hvis den hadde blitt undervist om i skolen, hvis den hadde blitt en del av samfunnets kollektive bevissthet, ville verden sett annerledes ut.

Da ville normene ha vært annerledes. Da ville ikke diskrimineringen vi møter, vært like dypt forankret i systemene rundt oss som det er for oss som kjenner det på kroppen.

Jeg skulle ønske du visste hvordan vi gjennom historien har blitt frarøvet våre liv. Hvordan funksjonshemmede kvinner har blitt sterilisert uten samtykke, fordi samfunnet ikke ville at vi skulle få barn.

Hvordan vi har blitt ansett som en byrde, fratatt muligheten til å elske, til å være mødre, til å bestemme over våre egne kropper.

Jeg skulle ønske du visste at mange av oss har blitt stengt inne på institusjoner mot vår vilje. At vi ikke har hatt samme mulighet til å delta i demokratiet.

At mens andre kunne gå ut på gata og kreve rettferdighet, stemme ved valg, kjempe for sin plass i samfunnet, ble vi låst bort og skjult for verden.

Og selv nå, når de fleste institusjoner er borte og at mange av oss har brukerstyrt personlig assistanse, lever fortsatt mange under tvang og uten reell valgfrihet i sine egne liv.

Jeg skulle ønske du visste hvor farlig det er å være en funksjonshemmet kvinne. At vi har mye større sannsynlighet for å bli utsatt for overgrep, for psykisk vold og for frarøvelse av kontroll.

At vi oftere enn andre nektes retten til å bestemme hvem vi skal være sammen med, hvor vi skal bo, hva vi vil gjøre i livene våre.

At det finnes kvinner der ute som vet at de blir mishandlet, men som ikke har noe sted å dra, fordi samfunnet ikke har prioritert deres rett til trygghet.

Jeg skulle ønske du visste hvordan vi fortsatt møter diskriminering i dag.

Hvordan vi blir undervurdert på arbeidsmarkedet, ikke fordi vi mangler kompetanse, men fordi vi ikke passer inn i en verden bygget for ikke-funksjonshemmede.

Hvordan vi blir møtt med fordommer i helsevesenet, hvor smerter ikke blir tatt på alvor fordi vi «uansett er syke».

Hvordan vi blir behandlet som barn, selv som voksne kvinner, og hvordan fremmede snakker til våre assistenter i stedet for oss.

Jeg skulle ønske du visste hvordan kjærlighet og seksualitet blir et tabu når man er funksjonshemmet. Hvordan samfunnet antar at vi verken kan eller bør elske.

Hvordan vi fremstilles som automatisk aseksuelle, som noen ingen kan begjære.

Og hvordan vi, når vi tør å kreve vår plass i kjærligheten, blir møtt med at våre partnere er helgener, med vantro, sjokk, som om vi bryter en uskreven regel.

Jeg skulle ønske du visste hvor mange ganger vi har måttet kjempe for grunnleggende ting du tar for gitt, som retten til å bevege oss fritt, til å bestemme over vår egen kropp og til å bli tatt på alvor.

Jeg skulle ønske du visste at vi ikke ber om sympati. Vi ber om likestilling.

Vi ber om en verden som ser oss, som hører oss, som respekterer oss.

Jeg skulle ønske du visste at vi lever i et samfunn der folk og kropper er ulike og mangfoldige.

Du trenger å vite at vi er her. Vi har alltid vært her og vi er like mye kvinner.

Vi er kvinner som nekter å tie stille.