«Det er derfor debatten blir så merkelig»

Det er noe paradoksalt med den norske havbruksdebatten.

I en tid hvor verden diskuterer hvordan vi skal kutte utslipp, bevare natur, sikre matsikkerhet og produsere nok mat til en voksende befolkning, bruker vi stadig mer tid på å snakke om begrensninger og stadig mindre tid på å snakke om løsninger, ambisjoner og muligheter. Verden trenger mer enn advarsler nå. Den trenger produksjon, teknologi, gjennomføringsevne og optimisme. Den trenger næringer som faktisk kan bidra til å løse noen av vår tids største utfordringer. Nettopp derfor er havbruk viktig.

Det snakkes altfor lite om at matsystemet globalt står for rundt 30 prosent av verdens klimagassutslipp, legger beslag på enorme arealer og bruker enorme mengder ferskvann. Samtidig vil behovet for mat øke kraftig i tiårene som kommer. Vi kan fase ut fossil energi. Vi kan ikke fase ut behovet for mat.

Da blir spørsmålet hvilke produksjonsformer som kan levere mest mulig næringsrik mat med lavest mulig klima- og ressursavtrykk. Der kommer havbruk svært godt ut. Norsk havbruk produserer proteinrik mat med relativt lave utslipp, lite arealbruk og begrenset bruk av ferskvann sammenlignet med mange andre proteinkilder. Det er nettopp derfor FN og FAO peker på akvakultur som en viktig del av fremtidens matsystem. Likevel er store deler av debatten preget av en forestilling om at havbruk først og fremst er et problem som må begrenses – ikke en mulighet som må videreutvikles.

Ja, næringen har utfordringer. Selvfølgelig har den det. All matproduksjon har et miljøavtrykk. Men forskjellen ligger i tempoet på utviklingen og viljen til forbedring. Norsk havbruk er bygget på teknologioptimisme. På troen på at problemer kan løses gjennom forskning, innovasjon og investeringer. På viljen til å prøve, feile, forbedre og utvikle seg videre. Det er denne holdningen som har gjort Norge verdensledende – ikke bare på oppdrett av laks, men innen hele verdikjeden: teknologi, genetikk, fiskehelse, fôr, logistikk og regulering.

Professor Torger Reve har i mange år pekt på havbruk som en av Norges viktigste kunnskaps- og fremtidsnæringer. Ikke fordi alt er perfekt, men fordi få næringer kombinerer naturressurser, forskning, industri og teknologi på samme nivå. Historien viser også hva som skjer når Norge tør å tenke stort. I år er det 40 år siden Norge introduserte laksesushi til japanske sushikokker gjennom det som den gang het Prosjekt Japan. Den gangen var rå laks til sushi nærmest utenkelig i Japan. I dag er laks verdens mest populære sushibit. Det er en av de mest vellykkede innovasjonshistoriene norsk næringsliv har skapt.

Et lite land langt nord endret globale spisevaner gjennom kvalitet, teknologi, langsiktighet og enorm gjennomføringsevne. Ikke ved å være redd for utvikling, men ved å satse hardt på den. Den samme drivkraften finnes fortsatt i norsk havbruk.

I utviklingen av nye fôrråvarer. I teknologimangfoldet. I offshore-løsninger. I fiskehelse. I overvåkingsteknologi. I automatisering. I arbeidet med å redusere avtrykk og forbedre produksjonen ytterligere. Det er derfor debatten blir så merkelig når Norge, landet som faktisk er best i verden på dette, snakker som om løsningen først og fremst er å bremse. Tvert imot bør ambisjonen være å utvikle havbruket videre, ikke snakke det ned.

Norsk havbruk er ikke perfekt. Men det er en av de mest fremtidsrettede næringene Norge har.

Kristin Langeland,

direktør for kommunikasjon, politikk og strategi i Sjømat Norge