Det er forskjell på å ta feil og bevisst å ville føre folk bak lyset

Statsminister Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har beklaget at det ble formidlet feilaktig informasjon i valgkampen. Foto fra opprydningen i etterkant. Foto: Olav Olsen

Løftebrudd, feilinformasjon og løgn er alvorlig. Men det er ikke nødvendigvis «desinformasjon».

Ja, jeg snakker om gratis ferger og sletting av studiegjeld. Og Arbeiderpartiet, ikke minst. For den som ikke har fått det med seg: Statsminister Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har beklaget at det ble formidlet feilaktig informasjon om videreføringen av ordningen med gratis ferger og sletting av studiegjeld i distriktskommuner i valgkampen.

Leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, mener det er snakk om desinformasjon. Hun baserer det på regjeringens egen definisjon: «Falsk eller villedende informasjon som noen sprer bevisst for å påvirke mottakeren.» Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug ga også en kraftig reaksjon og mener videoen er «full av desinformasjon».

Noen går enda lenger. Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum vil legge ned Faktisk.no og sier: «Det som er fakta, er at i valgkampen har Arbeiderpartiet drevet med desinformasjon. Det er altså makten som driver med desinformasjon, og likevel holder Faktisk seg unna.»

Men før vi setter diagnose på demokratiet, bør vi holde tungen rett i munnen.

Feil, ja – men ikke nødvendigvis desinformasjon

Arbeiderpartiet har innrømmet at de formidlet feilaktig informasjon. Det var – for å si det forsiktig – slett kommunikasjonsarbeid. Når du som regjeringsparti ikke har kontroll på hva du lover velgerne, svekker du tilliten til hele det politiske håndverket.

Men dårlig kommunikasjon er ikke det samme som desinformasjon.

Det er en vesensforskjell. Feilinformasjon er at man sier noe feil, bevisst eller ubevisst. Løgn er når man sier noe man vet er feil. Desinformasjon er når man bevisst sprer løgnen for å påvirke eller skade. All desinformasjon inneholder løgner, men ikke alle løgner er desinformasjon.

Likevel er enkelte raskt ute med å kalle feilinformasjon eller brudd på valgløfter for «desinformasjon» uten å ha belegg for at det var bevisst. I beste fall blir det med en upresis språkbruk. I verste fall kan det utgjøre et demokratisk problem.

Når alt blir «desinformasjon»

Når politikere, kommentatorer og medier bruker begrepet «desinformasjon» om enhver feil, skaper det språklig inflasjon. Og når alt blir desinformasjon, mister vi språk for å varsle om det som faktisk truer demokratiet.

Begrepet «desinformasjon» handler egentlig om noe langt mer alvorlig. Det er målrettede forsøk på å undergrave tillit, spre tvil om institusjoner og manipulere opinionen. Når vi kaller alle feil for desinformasjon, svekker vi evnen til å reagere på reell manipulasjon.

Presisjon i språk handler derfor ikke om å være pirkete, men om å bevare demokratiets immunforsvar.

Feil skjer – også hos andre

Feil skjer, også i andre partier. For eksempel da Listhaug i forkant av valgkampen påsto at FN anbefaler Norge å gi 0,7 prosent av BNP i bistand. Det stemmer ikke. FN satte 0,7 prosent som et minimumsmål for rike land i en resolusjon fra 1970. Eller da Vedum påsto at et fylkeshus i Viken var dyrere enn oppløsningen av fire regioner, hvilket også var feil.

Vi vet ikke om disse feilene var bevisste eller ikke. Men vi vet at de tjente et formål. Likevel: Inntil man har belegg for å si at det var bevisst villedning, bør vi nøye oss med å kalle det det det er: feilinformasjon.

Kommunikasjon er tillit

Som kommunikasjonsrådgiver ser jeg daglig hvordan presisjon og åpenhet avgjør om man bevarer eller mister tillit. Politikere har et særlig ansvar. Når de mister kontrollen over eget budskap, er det ikke desinformasjon, men det er heller ikke ubetydelig.

Det er dårlig håndverk. Og dårlig håndverk får konsekvenser.

Derfor bør Arbeiderpartiet tåle hard kritikk for hvordan denne saken ble håndtert. Men å stemple det som desinformasjon er å undergrave begrepet. Og til slutt vår evne til å avsløre dem som faktisk prøver å lure oss.

Det er forskjell på å ta feil og bevisst å ville føre folk bak lyset. Den forskjellen er verdt å bevare. For hvis vi mister den, mister vi også evnen til å forstå – og forsvare – hva som virkelig truer demokratiet vårt.