Det er fortvi­lende vanskelig å forstå hvorfor det får fortsette.

«Haue opp og raua ned». Det sa alltid morfar da jeg ringe og spurte hvordan han hadde det.

Jeg hadde en snill morfar, et oppkomme av flåsete fraser og flaue vitser, og han var den mest sørlandske sørlending jeg har kjent. Jeg husker godt hvor oppriktig trist han ble da han godt oppi pensjonistalder fikk beskjed av legen om at han hadde spist så mye krabbe i sitt liv at han hadde utviklet allergi.

Morfar tok oss barnebarna ofte med på fiskebrygga og på torvet. Hver lørdag, tidlig på morgenen, møtte han grønnsakshandlerne på torvet på cafe før handelsdagen deres skulle begynne. Jeg husker første gang jeg fikk være med, da var jeg en liten gutt. Det luktet kaffe, tobakk og wienerbrød i cafeen, og morfar og de store, voksne mennene satt rundt bordet og snakket ivrig. Det var da jeg for første gang hørte morfar banne. Jeg skjønte ikke da hvorfor han var så sint og snakket så hardt, men da jeg ble eldre skjønte jeg at de rett og slett bare hadde diskutert politikk.

Med meg var morfar alltid mild, og vi pratet mest om nære og hverdagslige ting. Men det andre minnet jeg har om morfar som sint var da han hentet meg en morgen på slutten av 90-tallet, vi skulle ut å kjøre søppel. Radioen stod på i bilen, og før jeg hadde rukket å høre hva nyhetsoppleseren sa, utbrøt han kraftig: «De jekla israelske myndighetene!»

Morfar var absolutt ingen antisemitt, men nyheten som vekket harmen hans var at de israelske myndighetene hadde innført nye administrative rutiner som gjorde det enda vanskeligere for palestinske bønder som dyrket jorden på israelsk okkupert territorium å passere grensestasjonene før og etter jobb. Bøndene rakk rett og slett ikke tilbake til Gaza med grønnsakene de dyrket, og det var en tragedie for bøndenes livsopphold og for mattilgangen for palestinerne. Jeg husker ikke hva mer morfar sa, sannsynligvis sa han ikke så mye, men det var nok: Israels politikk var urettferdig, og hans utbrudd i bilen var en moralsk refleks.

Det som nå utspiller seg på Gaza er en absurd og avsindig forlengelse av den type politikk som opprørte min milde morfar for snart 30 år siden. Israels politikk på Gaza er nå en utsultingsstrategi. Det er en inhuman og folkerettsstridig folkemordspolitikk, som fører til så store menneskelige lidelser at ordene for å beskrive dem ikke strekker til. Det er forvirrende og fortvilende at den moralske refleksen i møte med det som nå utspiller seg på Gaza ikke er sterk nok hos mange nok til at de israelske myndighetene åpner grensene og lar nødhjelp strømme inn.

Jeg kjenner ikke alle detaljene om den lange konflikten mellom Israel og Palestina. Det er ikke mitt forskningsfelt, og jeg hadde egentlig begynt på en helt annet tekst til denne spalten, om et tema jeg kan mer om. Men når hverdagen vendte tilbake etter ferien, og jeg begynte å la det som rører seg i verden slippe gjennom det tynne, sommerslumrende skjoldet jeg krampaktig etablerte rundt meg for å ha fri i sommerferien, føltes det helt feil å skulle skrive om noe annet enn den gnagende og dødelige sulten som nå rammer sivilere palestinere som følge av israelske myndigheters politikk.

John Stewart, den amerikanske programlederen for The Daily Show, som selv er jøde, sa det godt under en sending tidligere denne uken. «Jeg innrømmer at jeg ikke vet alle de ulike nyansene i historien [om Israel-Palestina konflikten], men jeg vet hva jeg ser. Jeg har en moralsk klarhet om det jeg ser. Og det jeg ser, som en som er oppdratt i den jødiske tro, er at dette er galt. Det jeg ser skje nå i Gaza er galt». Det er selvsagt mye mer man kan si om det som nå foregår, men dette er på en måte nok. Uttalelsen kommer fra samme sted som hos min morfar. Det er forferdelig lett å identifisere urettferdigheten i det som utspiller seg på Gazastripen. Og fortvilende vanskelig å forstå hvorfor den får fortsette.

Den FN-støttede organisasjonen IPC (‘Integrated Food Security Phase Classification’) har enda ikke formelt definert situasjonen på Gaza som hungersnød, blant annet fordi det har vært vanskelig å få tilgang på data. Ledende eksperter som avisen The Guardian har snakket med, blant annet professor Francesco Checchi ved London School of Hygiene and Tropical Medicine, er imidlertid ikke i tvil om at det allerede er hungersnød i Gaza. Og like lite i tvil er Checchi om hva som skal til for å redde befolkningen på Gaza: «Det som må skje er veldig, veldig enkelt. En full åpning av grensenepasseringene og en full omstart av det tradisjonelle systemet for matdistribusjon organisert av Unrwa. De har alt på plass, og de vet hva de må gjøre». Dersom det ikke skjer, men situasjonen fortsetter som nå de neste to-tre ukene, vil vi med stor sannsynlighet få «ekstremt høye forekomster av barn som dør», ifølge Checchi.

Jeg vet ikke hva som skal til for å fremprovosere en kraftfull nok moralsk refleks hos tilstrekkelig mange for at befolkningen på Gaza får mat. Men vi vet at den hungersnøden som nå raser på Gaza er et resultat av menneskers beslutninger. De beslutningene kan og må gjøres om.