Feighet forkledd som miljøvern

La oss kalle en spade for en spade: Regjeringens såkalte «redningspakke» for Oslofjorden er ikke annet enn en avviklingsplan for kystfisket.

Bak fine ord om miljø og bærekraft ligger en brutal virkelighet – de som har levd av fjorden i generasjoner blir nå ofret for symbolpolitikk og stemmejakt.

Dette er ikke en miljøplan. Det er en utryddingsplan for fiskerinæringa. Mens industrien får fortsette som før, og forurensning fra landbruk og avløp får renne fritt, så er det fiskeren som må legge ned drifta. Det er vi som får skylda. Det er vi som må betale prisen.

Fjorden stenges bit for bit, og det som gjenstår er noen smale renner hvor altfor mange båter tvinges til å kjempe om de siste restene. Det er ikke forvaltning. Det er nedslakting.

Når regjeringen i tillegg forbyr redskapene vi trenger for å gjøre jobben, gjør de det klart at dette ikke handler om forbedring – det handler om avvikling. Forbud mot krepsetrål og krepseåpning i reketrål tar brødet rett ut av hendene våre. Og det skjer ikke tilfeldig. Dette er politikk. Dette er maktbruk.

Og mens fiskeforbudene brer om seg, får skarv og kobbe herje fritt. Bestandene vokser, rovdyrene dominerer og tømmer fjorden for torsk, før den i det hele tatt rekker å gyte. Men å regulere sel? Nei, det er politisk tabu. Det er tydeligvis viktigere å verne selen enn å sikre livsgrunnlaget for menneskene som faktisk hører hjemme i fjorden.

Dette er ikke naturforvaltning – det er feighet forkledd som miljøvern. Vi ser det. Timingen sier alt. Når statsminister og statsråder lanserer tiltakene samtidig som valgkampen starter, er det ikke for fjordens skyld. Det er for å vinne stemmer.

Oslofjorden er blitt en scene for PR. Og vi som faktisk har stått i fjæra, vi blir kulisser som de gladelig river ned.

Folk i fjorden er sinte. Fortvilte. Fanget. Båtene er uomsettelige. Investeringene våre er bundet til kvoter og fartøy. Vi blir sittende igjen med milliongjeld og null fremtid.

Alt dette mens regjeringen later som om de er redningsmenn – når det er de som holder hodet vårt under vann.

Så la oss være klare: Hvis dere vil avvikle fiskeriet, så si det rett ut. Ikke pakk det inn i naturvern. Ikke bruk miljø som unnskyldning for politisk feighet. Vi ser gjennom det. Og hvis dette virkelig er slutten, så gi oss i det minste en verdig utgang.

En kondemneringsordning, slik vi i Kystfiskarlaget gjentatte ganger har best om. En mulighet til å legge fra oss redskapene med ryggen rak.

Dere har drept livsgrunnlaget til fiskerne – det minste dere kan gjøre er å rydde opp etter dere.