Det er gjennom ild stålet herdes

Etter min mening avdekker dette et grunnleggende norsk problem. Vi skal i alle sammenhenger, og for enhver pris beskytte, inkludere, hylle, løfte bære, støtte og lede, med en innpodet likhetstanke som gjør at alle stiller med identiske kostymer både i og utenfor banen.

Alle forskjeller skal jevnes ut, ingen skal avvike fra en opplest og vedtatt normal. Alle jenter i dag går med langt hår; damelandslaget, kommentatorer på NRK, «hestehalepolitiet» og sentralbanksjefen, bare for å nevne noen. Gutta på sparkesykler bevarer midtskillet i motvinden og Hoka-skoene er alltid synlige.

Fortvilelsen oppstår når mobilen er tom for strøm, bussen ikke kommer, sparkesykkelen ikke er tilgjengelig, – og enda verre, når jeg ikke er blitt med på russebussen eller får sitte i losjen i kantina.

Et sjelden nei, eller etter en formanende begrensning fra hjemmet, synes veien kort til antidepressiva.

Vi diskuterer sykelønnsordningen, – nei takk, ingen skal overprøve min egen diagnose, og langt mindre frata meg lønn, selv om jeg er i form til å gå birkebeineren.

Og tilbake til fotballen; en liten berøring og spilleren ligger som bevisstløs eller ruller rundt med hyl og skrik, tilsvarende et brudd eller et uhelbredelig banesår. Gult kort med den rette kommentaren «kom deg på beina din skuespiller.» Litt isspray og en munnfull med saft og vann, og noen trøstens ord, er den atletiske pingla plutselig spilleklar igjen.

De rike skal flås, de «fattige» (rettere sagt de som ikke er fullt så rike) må støttes med kontantoverføringer, gratiskort til svømmehall og dyrepark, rabatter i barnehager, og subsidierte medlemskontingenter, matpakker til jul og ellers ukentlige utdelinger av livsnødvendige poser med alt annet enn sild og poteter.

Ikke ett eneste spørsmål om hvordan den «trengende» selv forvalter sitt pund. I Norge spør man ikke om sånt. Greier jeg ikke å henge med på skolen, er læreren for dårlig, er jeg for tykk, er det sjokoladeprisen som er for lav. Samfunnet har skyld i alt, inkludering og utenforskap, aldri søkelys på egen deltagelse eller holdninger.

Da mine barn kom hjem med skrubbsår, syltet i snørr og tårer og med hull i buksa, var det meningsfullt å være far. For det er gjennom fall, man lærer å gå. NB; det er gjennom egen «lidelse» og motgang man blir i stand til å fatte hvordan andre har det. I musikken heter det harmoni, eller å bli harmonert om man vil.

Erfaringene på kropp og sjel blir legemets immunforsvar. Om det er mulig, slutt å kjøre barna til treninga, slutt å rydde i treningsbaggen, slutt å smør nista, slutt å mase om lue og skjerf, slutt å hylle pudder og maskara (influensere).

Barna skal lære å tape i spill og lek, lære å ta en utfordring, framelsk en målsetting, bygg et positivt selvbilde. Og til slutt, legg bort all misunnelse, gratuler den heldige, hei fram den gode, gled deg over den vellykkede. Og det beste av alt, ingen er som Deg, uerstattelig og umistelig.

Selvfølgelig skal vi også stille mot de beste, det er slik krystallene blir slipt til diamanter. Feiginger – det er på tide å knytte lissene og brette opp ermene. «Mot i brystet, vett i panna, stål i ben og armer, ryggen rak og blikket fritt, se det er bra, Tåle slikt og tåle sludd og tåle frost og varme, slike gutter/(jenter) det vil gamle Norge ha.»