Det er goldt, det er skrått, og det er som oftest ganske folke­tomt

DEBATT: Nå er det 25 år siden vi fikk det totalt mislykkede og ubrukelige tusenårsstedet.

Slik drømmer innsenderen om at et nytt torg i Stavanger kan se ut. Foto: KI-generert illustrasjon fra innsender

Da Stavanger nærmet seg år 2000, skulle byen få sitt tusenårssted. Arkitektene kalte vinnerutkastet for Piazza Siddisi – et navn som både skulle gi internasjonal schwung og lokalt særpreg. Plassen mellom domkirken og Vågen skulle bli en storstue for siddisene, et sted å møtes, feire og være stolte av.

Resultatet ble noe ganske annet. Torget ble skrått, kaldt og lite innbydende. Hellingen er så bratt at det verken er behagelig å stå eller sitte der. Stoler, boder og scener sklir ut og virker malplasserte. Når cruisesesongen kommer, fylles torget av hvite telt med suvenirer og dill – et kaotisk markedslandskap som like gjerne kunne vært hvor som helst.

Det som var ment som en piazza, ble i praksis en ødemark. Og det som skulle være et rom for siddiser, ble en plass siddisene selv sjelden bruker. Her ligger ironien: Piazza Siddisi endte opp som Piazza uten siddis i.

Byrom er ikke bare arkitektur, de er først og fremst steder for liv. En åpen plass må fungere i hverdagen, og på de store festdagene. Det gjør ikke Torget i dag. Det er for tomt når det ikke er telt, for trangt når teltene står der, og for skrått uansett.

Torget i Stavanger er fortsatt et uforløst rom – en piazza uten siddiser.

Torget har blitt gjort om på utallige ganger i fortiden - og nå er det på tide med ny fornyelse. Jeg har bedt KI lage en illustrasjon av mitt forslag. Dette bildet viser min drøm for torget i Stavanger.

Et sted for folkeforsamlinger og opptredener av alle slag. Og et flatt underlag for torghandlerne ned mot Vågen.

Dette er min visjon for et nytt torg i Stavanger: et amfi for byen. Et sted der folk ikke står og sklir i en steinbakke, men sitter trygt og naturlig i terrasserte nivåer – som i et moderne gresk teater.

Her kan siddiser samles til konserter, taler, debatter og hverdagsliv. Her kan torghandlerne stå på flatt underlag, vendt mot Vågen slik torget var ment å fungere. Og her kan byen endelig få et rom som inviterer mennesker, ikke skyver dem bort.

Et slikt amfi ville forvandle Torget fra en steinørken til en møteplass. Fra et problem til en mulighet. Fra Piazza uten siddis i til et sted siddisene faktisk vil være.

Det er dette jeg drømmer om: et torg som løfter byen – og folkene som bor her.
Vi har mye god granitt som kan gjenbrukes.