Det er gullfeber i Amazonas. Verdens viktigste lunger er i potten.

Gullprisens kraftige vekst korrelerer direkte med global usikkerhet og geopolitiske spenninger, skriver antropolog Gard Vangsnes. Bildet er tatt i Brasil i 2024. Foto: Ueslei Marcelino, Reuters/NTB

Å «redde» Amazonas blir stadig dyrere i møte med gullprisens himmelferd.

Det var en selsom opplevelse å besøke Zamora i det sørøstlige hjørnet av Ecuador i sommer. Det regnet så intenst at elvene vokste til nye høyder, jordrasene dundret og veiene kollapset.

Etter å ha vært isolert i tre dager, fikk jeg haik med en hyggelig kar jeg møtte på hotellet. Ett minutt etter at jeg hadde satt meg i pickupen, forklarte han og sjåføren at de jobbet undercover i militærets etterretningstjeneste med hemmelige operasjoner mot den ekspansive og ulovlige gullgravingen i området.

Etter å ha lastet bilen full av våpen, karret vi oss opp i Andesfjellene via en avsidesliggende dal hvor utallige gravemaskiner utålmodig ventet på at elven skulle roe seg, så jakten på gull kunne fortsette.

Kraftig vekst

Mange nordmenn assosierer gullgraving med Klondike og California på slutten av 1800-tallet. Faktum er at gullgraving aldri har vært større enn nå, og at to tredjedeler av den totale beholdningen av all verdens gull (ca. 22 kubikkmeter) er utvunnet etter 1950.

I mars 2025 passerte gullprisen 100 dollar pr. gram. Ved årtusenskiftet var prisen 9 dollar. Gullprisens kraftige vekst korrelerer direkte med global usikkerhet og geopolitiske spenninger. Et stort hopp etter finanskrisen i 2008, påfulgt av covid-19-turbulens og en uforutsigbar Donald Trump – «when everything trembles, investors turn to gold».

Om lag 70–80 prosent av verdens gullproduksjon kommer fra storskala gruvedrift, mens 20–30 prosent stammer fra småskala gullgraving. Denne siste typen gruvedrift vokser kraftig, særlig i tropiske områder som Amazonas. Globale anslag viser at rundt 30 millioner mennesker lever av småskala gullgraving, trolig et konservativt anslag. Mange flere er indirekte avhengige av servicenæringene denne økonomien genererer.

Utrøstelig jakt etter gull

Amazonas er verdens største regnskog – et karbonlager og vannkretsløp uten sidestykke. Den huser også et enormt biologisk og kulturelt mangfold, inkludert mange urbefolkningsgrupper som i århundrer har kjempet mot koloniale prosesser og utvinningsindustri.

Som antropolog har jeg fulgt gullgravingen i sørlige Ecuador siden 2017. Historien ligner andre steder: en utrøstelig jakt på gull, etterfulgt av misjonering, kolonisering og appropriering av urbefolkningsområder, frem til en konsolidering og sameksistens av stor- og småskala gruvedrift i dag.

Lundin Gold, eid av den svenske Lundin-familien, driver den klart største gruven, som i 2024 utvant 14 tonn gull. Det som imidlertid skiller seg ut, er at Shuar-urbefolkningen nylig har gått fra kategorisk motstand til aktiv deltagelse i gullgravingen.

I 2017 stemte Shuar-befolkningen i Nangaritza-dalen for å åpne områdene sine for eksterne gullgravere. I gjengjeld skulle de få en prosentandel av utvunnet gull. Tidligere hadde enkelte Shuar-samfunn så smått knyttet seg til gulløkonomien, men veivalget ble ofte kritisert internt.

Etter 2017 ble de fleste bekymringer tilsidesatt for et lokalt gullrush som nå ekspanderer til nye områder. I mangel på økonomiske alternativer i en tid hvor stat og markedslogikk fanger stadig flere Shuar-samfunn, er gull blitt en midlertidig løsning.

Ett av mange eksempler er Ringo og familien hans, som inntil nylig livnærte seg av jakt, fiske og småskala jordbruk høyt oppe i Nangaritza-dalen.

I starten av gullrushet lot de erfarne gravere utvinne gull fra eiendommen langs elvene. Etter hvert tjente de nok til å kjøpe egne gravemaskiner for å øke inntjeningspotensialet. Men det medførte at de måtte lære seg mekanismene i gruvegamet og knytte bånd til eksterne aktører.

Ikke minst medførte det en helt ny omgang med penger – utgifter, inntekter og investeringer – hvor eneste måte å holde hodet over vann på er gullgraving.

Vil ha en del av kaken

Presset fra statlige konsesjonsrunder til storskala gruvedrift, samt en utrettelig spredning av småskala gruvedrift i takt med gullprisen, skapte et pragmatisk svar hos shuarene: «Vi vil ha en del av kaken.»

Shuarene har kollektive eiendomsrettigheter til landområder som ikke kan selges. Undergrunnen eies imidlertid av staten, og konsesjonene overlapper ofte med shuarenes territorier. Det gjør at eksterne selskaper «lovlig» kan presse seg inn med minimale kompensasjonsbetingelser. Denne konteksten, med fallende inntekter fra jordbruk, en ecuadoriansk (narko)stat det ikke er mulig å stole på – kort sagt «a wild wild west» – ga grobunn for gullrushet som nå herjer hele regionen.

Shuarenes veivalg mot gull genererer masse ambivalens og dilemmaer. Washington Tiwi, leder for den største Shuar-føderasjonen i fylket, holder ikke igjen i sin kritikk av miljø- og sosiale konsekvenser.

Likevel erkjenner han verdien av at Shuar-familier lærer seg kunsten å utvinne gull på egne premisser. Hadde de fortsatt å kjempe imot, ville eksterne aktører til slutt tatt kontrollen, herjet og etterlatt kun problemer. Inntil videre har de i det minste tjent noen penger og opprettholdt territoriell kontroll.

Sammenvevd med andre illegale økonomier

I globalt perspektiv er småskala gullgruvedrift preget av store miljøutfordringer, særlig kvikksølvforurensning. Satellittbilder viser 625 prosents økning i urbefolkningsområder i brasiliansk Amazonas de siste ti årene.

Her, som i Peru, Colombia og Ecuador, er den uformelle gulløkonomien tett sammenvevd med andre illegale økonomier (les: kokain), med lange armer inn i statlige institusjoner. Kontroll og regulering er i beste fall redusert til militæroperasjoner med minimal effekt.

Som den hyggelige etterretningsoffiseren forklarte i fortrolighet: «Jeg elsker adrenalinet i jobben min, men så fort vi har ødelagt en gruve ett sted, dukker en annen opp et annet sted.»

Til forskjell fra kobber og andre «nyttige» mineraler brukes kun 15 prosent av gull til elektronikk og teknologi. Nesten halvparten smeltes til smykker, resten til spekulasjon i form av gullbarrer og mynter. Problemet med gull ligger derfor på forbrukssiden, i en menneskelig besettelse – om ikke forhekselse – av dets verdi.

Å «redde» Amazonas blir stadig dyrere i møte med gullprisens himmelferd. Verdens viktigste lunger er nå i potten: Hvis de ryker, er alle andre klimatiltak dessverre forgjeves.