Det er i praksis en falitt­erklæ­ring

Norske kommuner mangler tusenvis av hender innen helse og omsorg. Det er et stort og alvorlig problem. Men løsningen kan ikke være å fjerne kravet til kompetanse.

Likevel er det akkurat det regjeringen nå går inn for.

I dag pålegger Helse- og omsorgstjenesteloven kommunene å kunne tilby innbyggerne bestemte helse- og omsorgstjenester. Det stilles også krav om kvalitet på disse helsetjenestene. Konkret skal kommunene ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog.

Dette er krevende for en del mindre distriktskommuner. Enkelte kaller dagens situasjon for en bemanningskrise for en del kommuner. Og det er lite grunn til å tro at denne situasjonen vil bli lettere i årene og tiårene framover, med færre i yrkesfør alder, flere eldre og hardere kamp om den kvalifiserte arbeidskraften.

Men svaret på disse utfordringene kan ikke være å lempe på kompetansekravet til de som skal sørge for slike helsetjenester. Det er i praksis en fallitterklæring. Og det er en skummel melding å sende til innbyggerne i disse kommunene. Konsekvensen kan bli at kvaliteten på tjenestene svekkes.

Fylkesleder i Norsk Sykepleierforbund i Finnmark, Åshild Østlyngen, setter ord på dette. Hun sier til NRK at kvaliteten på de kommunale helsetjenestene er særlig viktig i distriktene. Fordi det der er lang vei til nærmeste sykehus.

Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, bruker enda sterkere ord.

«En hinsides dårlig ide», sier hun til fagbladet Sykepleien.

Regjeringen fremmet forslaget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen. Men i den grad dette er å hjelpe små kommuner i utkant-Norge, er det misforstått distriktspolitikk. Og hvis det er et forsøk på å hindre en ny debatt om sammenslåing av kommuner, er det å snu problemstillingen på hodet. Det er kvaliteten på de kommunale tjenestene som bør avgjøre hvordan kommunene skal se ut. Ikke omvendt.