For Europa er krigen i Ukraina fortsatt en garanti for at Putin ikke åpner en ny front i Europa.
Publisert: 11.10.2025 23:07
I Ukraina har vi for lengst fattet at i Europa (og i USA likeså) er det akkurat som i det kjente latinske ordtaket: Når man snakker om fred, så tenker man på krig. Det er ikke noen beskyldning, men en konstatering av fakta.
Hvordan det? I alle fall er det slik at til tross for europeisk og amerikansk militær hjelp til Ukraina er det meget sjelden å høre at ordet «seier» blir brukt i diskusjoner, møter og samtaler. Oftest snakkes det om hvorvidt Ukraina må gi etter på områder som for vårt land ikke vil bety «fred», men «tap».
Altså fortoner det seg slik at for Europa, som har forstått nytten i at Ukraina oppholder den russiske okkupanten, er krigen i Ukraina fortsatt en garanti for at Putin ikke åpner en ny front i Europa.
Ikke rede til kamp
Europa har allerede gjort den triste erfaringen av å se russiske droner krenke grensene i luftrommet. De har også sett det bevist at mesteparten av nedskytingene faller på Ukrainas part: Nato måtte bruke dyre raketter og fly for å tilintetgjøre de få dronene som kom inn over Polens territorium, mens Ukraina samtidig skyter ned omtrent 700 stykker hver natt, og det med langt billigere midler. Først og fremst takket være taktikk som Europa ikke kjenner til, og som europeerne bør lære seg.
Det er følgelig ikke bare det at Europa ikke trenger noen krig – den vil være umulig for dem. De europeiske landene er ikke rede til kamp. Ikke noe er beredt, hverken hærene, økonomien eller velgerne, som er mest opptatt av de europeiske «verdiene».
Det er best for Europa å finansiere den ukrainske hæren og på den måten fortsette krigen utenfor eget territorium. Det er fremdeles en lav pris å betale for at Ukraina oppholder den russiske okkupanten og slik utgjør en særegen buffersone mellom det krigerske Russland og det fredelige Europa.
Kriger mot selve Europa
Det er ikke noe å undre seg over at ordet «seier» når det gjelder situasjonen i Ukraina, ikke høres i de «europeiske» diskusjonene. Europa har nok allerede forstått at Putin ikke fører krig for å tilrane seg ukrainske territorier, han kriger mot selve Europa. Vesten hjelper Ukraina, altså er Vesten Russlands fiende. Når Putin ikke klarer å beseire Ukraina, vil han begynne med å forsøke å erobre europeiske nabostater.
«Seier», det er nøkkelordet for den russiske aggressoren, og det er nettopp i Russland at ordet ofte brukes, for befolkningen der er øyensynlig ikke særlig interessert i den virkelige situasjonen ved fronten, den nøyer seg med den offisielle informasjonen og bildene de ser på TV. Det er derfor enhver innmarsj i en hvilken som helst liten landsby eller region i Russland blir proklamert som en ny «seier». Ingen som sitter på sitt småborgerlige kjøkken, vil likevel faktasjekke noe.
Derfor er det viktig å være klar over at de russiske okkupantene ikke har overmannet Ukraina, og at de heller ikke kommer til å gjøre det. «Ukrainas rolle nå er å frata Putin hans legitimitet», understreker den kjente ukrainske historikeren Jaroslav Hrytsak i et intervju med den progressive ukrainske nettavisen Livyj bereg (Venstre bredd).
«Ukraina viser russerne at Russland ikke er så sterkt som det tror selv, og at Putin ikke er en så effektiv manager som han sier han er. Det som skulle skje på tre dager, har nå fremdeles ikke skjedd på tre år. Jo lenger Ukraina står i denne krigen, desto mer svekkes legitimiteten til Putins makt.»
Ikke lønnsomt å stanse krigen
Det Putin trenger, er enhver seier, om enn aldri så liten og midlertidig på et lite frontavsnitt, for slik kan han rettferdiggjøre de enorme utgiftene til krigen. De økonomiske, finansielle og fremfor alt de menneskelige ressursene. For Putin er det i det hele tatt ikke lønnsomt å stanse krigen – enten det nå er i Ukraina eller i Europa – for det vil bety et sammenbrudd for ham som diktator.
De demobiliserte soldatene som vil oversvømme landet, er en nådeløs, umettelig og grusom horde som i krigen har fått smak på blod og har vent seg til ustraffet å kunne terrorisere sivilbefolkningen. Derfor utgjør de en skremmende fare for Putins regime.
Denne demoraliserte kraften kan når som helst vende vreden sin mot dagens makthavere. Putin har allerede gjort én erfaring med opprøret til den russiske militæravdelingen «Wagner» i 2023. Han vet hva denne horden som kommer rett fra fronten og hverken vil arbeide eller gi seg med blodsutgydelser, er i stand til å gjøre.
Det er mange eksempler på forbrytelser i dagliglivets Russland (og også i andre land som har erfaring med krig utomlands) som er direkte bevis på det. Demobilisert-soldat-syndromet er kjent i hele verden. Det betegner soldaten som sitter alene med sine demoner (depresjon, fortvilelse, vrede overfor dem som ikke har vært ved fronten, og dem som sitter med makten). Slike soldater er kommet hjem fra Vietnam, Afghanistan og Irak.
Til og med en sivil horde kan gjøre opprør om man for eksempel, som i Nepal, fratar dem sosiale medier. De kan til og med styrte regjeringen. Så hva skal man si om de russiske krigerne som kommer hjem fra krigen når de blir demobilisert? Det er en skrekkelig og ustyrlig kraft, som Putin forsøker å distrahere med krigen. Det er derfor den er så viktig for ham. Med hvilke midler som helst, på hvilke territorier som helst.
Kryper stadig nærmere Europa
Det er derfor situasjonen for fred i Ukraina er slik at krigen stadig kryper nærmere Europa.
USA har jo faktisk trukket seg tilbake fra verdensarenaen. Av en eller annen grunn regner noen med at den russiske økonomien vil rase sammen av seg selv, så amerikanske sanksjoner ikke er nødvendige.
Det eksisterer også en oppfatning om at den europeiske støtten til Ukraina vil føre til at landet igjen kan nå sine grenser fra 1991 og kanskje vel så det. I tillegg kan USA skaffe ukrainerne alle de våpen europeerne vil kjøpe til dem. Det vil si at det igjen er Europa som er aller viktigst når det gjelder spørsmål om krigen. Enten får du krige (på andres territorium) og kjøpe våpen, eller du kan la være å kjøpe våpen til ukrainerne og da kjempe i ditt eget land!
Som et slags øvings- og skytefelt
I virkeligheten er situasjonen ikke slik som det fremstilles i nyhetene. Russland har nemlig allerede vent seg til ikke bare å leve med sanksjoner som ikke vil rasere økonomien deres hverken i dag eller i morgen, men landet har også lært seg å føre krig til tross for sanksjonene. Dessuten er den militære situasjonen i Ukraina komplisert, noe tapene av ukrainske territorier vitner om.
Det er ikke noe å undre seg over at vi i Ukraina med takknemlighet mottar og verdsetter all mulig europeisk hjelp. Samtidig forstår vi at uten denne hjelpen ville Europa ikke overleve, men selv bli krigsarena med Russland som fiende.
Det viktigste er likevel at Ukraina kjemper uansett, enda vi forstår at både landet vårt og krigen vi er inne i, blir oppfattet av representanter for store militærproduksjonsbedrifter som et slags spesielt øvings- og skytefelt.
Ved å studere lokale seire og tap lærer generalstabene over hele verden å kjempe, overleve og seire. Og siden den ukrainske hæren er den eneste hæren i Europa som i dag har reell krigserfaring, så er det nettopp omkring den at Europa bør samle sine krefter og ikke forsøke i full fart å danne sin egen hær, som da hverken vil ha kamperfaring eller nevneverdig motivasjon, slik de ukrainske soldatene har. For dem betyr Putins «fred» tap, ikke seier.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.