Det er ikke håndhil­singen som holder muslimer ute av norsk arbeidsliv

Avisen sammenblander videre SSBs tall om generell arbeidsdeltakelse og knytter det på tabloid vis til muslimer som ikke håndhilser. Avisen følger opp med en meningsmåling og et kommentarfelt der en av de første kommentarene lyder «Hva gjør dem her i landet om dem ikke vil tilpasse seg vårt samfunn?» som i skrivende stund har fått 66 tomler opp! Dette er en forenkling som skader samtalen. Å redusere forklaringene til enkelthendelser, som håndhilsing, avsporer diskusjonen og overser de strukturelle årsakene til diskriminering. Debatten ender opp som en skremselshistorie om muslimer som ikke vil tilpasse seg.

Organisasjoner som OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering) har uttalt at det er ytterst få muslimer i Norge som ikke håndhilser. Dette er i bunn og grunn en liten problemstilling som panelet har gjort mye større enn den er, og FVN forsterker det hele. Resultatet er en debatt som splitter mer enn den opplyser.

Vi får ingen kontekst om de reelle problemstillingene bak SSB sine tall som f.eks. diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av menneskers bakgrunn, religion av etnisitet som er dokumentert. Problemet ligger i at denne ene situasjonen får stå som forklaring på et komplekst og sammensatt felt som deltakelse i arbeidslivet. I rapporten «Det etniske hierarkiet» (2024) av Larsen og Midtbøen dokumenterer forskerne at jobbsøkere fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia opplever størst diskriminering i det norske arbeidsmarkedet, mens søkere fra Europa, USA og Russland møter minst motstand. Dette hierarkiet er stabilt over tid, der utenlandskklingende navn fungerer som en betydelig barriere for både innvandrere og norskfødte etterkommere. Samme rapport finner at religion fungerer som en forsterker av diskriminering. Jobbsøkere med muslimsk bakgrunn må i gjennomsnitt søke tre ganger så mange stillinger som majoritetsnorske menn uten religiøs tilknytning for å bli innkalt til intervju. Dette bekrefter et hierarki der grupper som oppfattes som kulturelt eller verdimessig fjernest fra majoriteten, rammes hardest. Vi har altså utallige rapporter på at mennesker med annen bakgrunn og etnisitet eller religion diskrimineres i arbeidslivet.

Den ferskeste rapporten «Etnisk ulikhet i arbeidslivet – arbeidstakeres erfaringer med diskriminering og arbeidsgiveres arbeid for inkludering» (2026) viser følgende funn:

• Lavere sjanse for forfremmelse: Ansatte med innvandrerbakgrunn har markant mindre sjanse for opprykk (intern mobilitet) sammenlignet med ansatte uten innvandrerbakgrunn.

• Spesifikk forfremmelsesstatistikk: Innvandrere har 60 prosent mindre sannsynlighet for forfremmelse enn majoritetsbefolkningen, mens etterkommere født i Norge har 30 prosent mindre sjanse.

• Geografiske forskjeller: Særlig personer med bakgrunn fra Asia og Afrika opplever at karriereveiene er vanskeligere.

• Mer mobbing og dårligere arbeidsmiljø: Innvandrere rapporterer oftere om mobbing, plaging og uønsket oppmerksomhet på arbeidsplassen, og flere oppgir at sykefravær skyldes forhold på jobben.

• Overkvalifisering: Mange innvandrere, særlig førstegenerasjons, er overkvalifiserte for stillingene de innehar.

Forskning viser strukturelle barrierer og sammensatte utfordringer som minoriteter møter på i arbeidslivet. Artikkelen fremstiller det som at årsaken til at muslimer står utenfor arbeidslivet er at muslimer ikke vil håndhilse. Det er både tabloid, polariserende og fordummende forenkling som ikke tar innover seg forskning, kunnskapsgrunnlag eller erfaringene muslimer selv har fra arbeidslivet.

Artikkelen normaliserer en holdning om at den muslimske tro ikke kan tilpasses omgivelsene og er dermed uforenelig med det norske arbeidslivet eller den norske kulturen. Vi skal ikke spekulere i intensjonene til paneldeltakerne eller Granvold og heller ikke underslå at ledere kan ha reelle utfordringer i praksis. Det vi ønsker å påpeke er at slike stereotypiserende og tabloide fremstillinger ikke bidrar til et mer inkluderende arbeidsliv, men et mer polarisert samfunn. Vi kunne tenke oss en mer opplyst og kunnskapsbasert debatt, der man i større grad snakker med muslimer enn om dem. Vi tror nemlig løsningene ligger i at majoriteten lytter til annet enn sin egen stemme. La oss flytte debatten fra enkeltscener og tabloid overskriftsjakt til empiriske funn og stemmer fra dem som opplever diskriminering.