Det er ikke stedet det er noe galt med. Det er fortellingen om stedet.

Ikke bare landskapet, men bevegelsene i det. Været som kommer inn fra havet. Bussen som arbeider seg opp bakkene. Lyset som endrer både hus og blokker fra grå til gull i løpet av få minutter.

Jeg har bodd på Slettheia i snart tjuefem år. Lenge nok til å kjenne rytmen i stedet. Lenge nok til å vite at et rykte lever lenger enn sannheten.

I flere tiår har navnet båret et snev av forbehold. Slettheia – som om høyden selv skapte en usynlig avstand. Men steder er mer enn rykter og forestillinger; de er lag på lag av levd liv. Før husene i lia og blokkene på toppen sto her, var det skog, lyng og berg, akkurat som i de fleste områder før bebyggelsen tar til. Før bussrutene ble lagt, gikk folk stier gjennom terrenget. Slik har byen vokst – ett nabolag av gangen. Det som en gang lå på kanten, ble etter hvert en del av helheten. Og det er i slike områder mange har funnet muligheten til å etablere seg – også på denne høyden.

I dag bor det mange her som har reist langt. Noen fra andre kanter av landet. Noen fra andre land. Noen med små barn og få eiendeler. Andre med slitne drømmer og behov for en ny start. Noen rett og slett fordi det er vakkert her. Jeg kom fra et lengre opphold i Oslo og oppdaget Slettheia som et paradis. Stillheten, utsikten, nærheten til naturen og de levelige boligprisene.

Boligprisene stiger ikke like raskt her – for noen bekrefter det gamle forestillinger. For oss som bor her, betyr det at nabolaget fortsatt er innen rekkevidde – og at lånet er til å leve med.

Jeg sitter med morgenkaffen og ser utover havet og Oksøy fyr, Vågsbygd med sitt levende bydelsliv, og Fiskåvann ligger stille, uforstyrret midt i nabolaget. Om sommeren bader jeg fra svaberget og svømmer utover. Vi har også fått ei sandstrand. Det er ikke luksus – det er livskvalitet. En ro og en ekthet som ingen kvadratmeterpris kan måle.

Forestillingene henger fortsatt igjen, generasjon etter generasjon, som tåke som klamrer seg til dalen. Som i H.C. Andersens Keiserens nye klær: noen må våge å si det åpenbare. Kanskje trenger vi noen som sier det høyt: Det er ikke stedet det er noe galt med.

Det er fortellingen om stedet.

Fra høyden ser jeg ikke et problemområde. Jeg ser et nabolag. Folk går på jobb før byen våkner, og barn surrer i gata, utforsker verden i små doser. De trenger ikke å arve våre forbehold, men vår trygghet – og den roen som finnes når man ser utover havet og landskapet, uten skjerm og overskrifter som skriker. Jeg vil at de skal arve min stolthet og takknemlighet for Slettheia.

Høyden gir utsikt til en by som ennå ikke helt har oppdaget sin egen blindflekk.

Slettheia er ikke en parentes i byhistorien. Det er en del av den – en viktig en.