Det er intet mindre enn uutholdelig at Norge nå også kan spille fotball

Det er illevarslende at nordmennene, stikk i strid med forventningene, ikke går berserk i en nasjonal rus, skriver Adam Holm. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Det er intet mindre enn uutholdelig at Norge nå også kan spille fotball, skriver den danske journalisten Adam Holm.

Jeg er ikke bare en lav mann. Jeg er også et lite menneske.

Hvis det ikke allerede var tydelig, er det meislet i norsk granitt under det pågående fotball-VM. Det er en prøvelse å være den danske halvdelen i et ekteskap der den andre parten kommer fra det høye landet i nord.

I en verden preget av kaos og urettferdighet er det intet mindre enn uutholdelig at Norge nå også kan spille fotball. Også fordi de lenge har utmerket seg i grener som vår egen nasjon av tapre badmintonspillere og utslitte syklister aldri kommer i nærheten av.

I skisport vinner de medaljer på løpende bånd. På friidrettsbanen inntar Ingebrigtsen-dynastiet stadig pallplassene, og jammen er ikke den menneskelige datamaskinen Magnus Carlsen tidenes største sjakkmester.

Nordmennene er snart briljante på alle områder. Forfatterne deres får Nobelpriser og selger bøker i astronomiske opplag. Hadde de ikke allerede hatt oljemilliardene, ville litteraturen alene sikret landets betalingsbalanse.

Vi lever av inntektene fra bioteknologi og svineproduksjon, mens nordmennene håver inn penger på skrivende sjeler som Fosse, Knausgård, Tiller, Espedal, Nesbø, Saabye Christensen, Petterson, Dahl, Wassmo, Flatland, Kjærstad, Marstein og mange flere. Legg til den blomstrende perioden for norske TV-serier og spillefilmer.

At Norge, med sine snødekte tinder og dype fjorder, i tillegg er et naturvidunder, er bare én del av fortellingen om en selvsikker nasjon.

Vi holdt stand i fire timer...

Enhver nordmann grøsser ved tanken på «400-årsnatten», den påtvungne unionen med Danmark fra senmiddelalderen og frem til mirakelåret 1814.

9. april 1940 holdt vi i Danmark stand i knappe fire timer. I Norge kjempet de i fire uker og senket den tyske panserkrysseren Blücher i Oslofjorden.

Det er noe standhaftig ved nordmennene. Deres kollektive historieforståelse er gjennomsyret av viljen til selvstendighet og overlevelse. Vår egen moderne fortelling ble til i ruinene etter et knusende nederlag.

Men siden 1980-tallet har vi kunnet hevde oss i fotball. Inntil nylig var Norge ensbetydende med lange baller, trenere i gummistøvler og en Gertrude Steinaktig logikk: Et forsvar er et forsvar er et forsvar.

Det var den gangen, i den ikke altfor fjerne fortiden, da kommentatoren Bjørge Lillelien ropte i mikrofonen etter den naturstridige seieren over England:

«Vi har slått England! England, kjempers fødeland! Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana ... vi har slått dem alle sammen! (...) Maggie Thatcher, kan du høre meg? Vi er i himmelen!»

Akk, som alt har endret seg! Nå har Norges elleve utvalgte ikke bare scoret flest mål av alle i VM-kvalifiseringen, de har også maltraktert motstanderne sine i turneringen så langt.

Om de bare lot seg rive med

Om bare nordmennene lot seg rive med og fikk et verbalt klimaks à la Lillelien. Men nei – de maner til besinnelse. Det er illevarslende at de, stikk i strid med forventningene, ikke går berserk i en nasjonal rus. De har lært leksen om hybris og nemesis. Like pinefullt er det å høre norske fotballjournalister si at de savner Danmark i VM.

Som en av dem sa på NRK her om dagen: «Det hadde vært hyggelig om alle de tre skandinaviske landene hadde vært med.» Hyggelig! Dit er vi altså kommet – vi er dem de andre gjerne vil ha med på den store sommerleiren. For hyggens skyld.

Vi er nå offisielt degradert, kastet på historiens skraphaug og overlatt til vår egen tause erindring om en svunnen tid. Det er tronskifte i det nordiske fotballhierarkiet – og dermed også i den gjensidige selvforståelsen. Fjellfolket klatrer til topps, mens vi er trampet godt ned i plogfuren.

Selvfølgelig vinner ikke Norge VM i fotball. Men når de likevel ender med å gjøre det, fordi den herkuliske Haaland og den magiske Martin, sammen med sine altfor dyktige lagkamerater, rett og slett ikke klarer å la være å spille godt – og i tillegg trommes til kamp av en trener med det kompakte fornavnet «Ståle» – da har jeg forlengst slått av TV-en.

Som sagt: Et lite, bittert menneske, nå fratatt sitt siste halmstrå.

Det er noe dritt.

Teksten er først publisert på Adam Holms Facebook-side. Teksten er oversatt fra dansk av Aftenpostens debattredaksjon.