Det er komplisert...

17 hours ago 12

KRONIKKFORFATTER: YAEL NILSEN

norsk-israelsk, ateistisk jøde, forskerutdannet sosialantropolog

Igjen prøver jeg å samle tankene etter et besøk til mitt kjære, sårete, splittete, blodige, levende, enestående hjemland.

Landet som vekker sterke følelser hos så mange mennesker i verden. Landet som alle har sterke meninger om.

Som så mange hater. Som så mange elsker.

Mye som er annerledes nå. Israel er, på mange måter, revet, delt og forvirret. Både på overflaten og inn i sjelen.

Sårene og riftene er tydelige for meg å skue i og mellom menneskene. Selv om for en tilfeldig forbipasserende kan livet flere steder se ut som normalt.

De siste årene har satt sine spor.

Lenge før 7. oktober.

Politikken, korrupsjonen, befolkningssammensetningen, kulturkrigen, kampen mellom konkurrerende visjoner for staten og samfunnet, regjeringens bevisste splittende språk og det juridiske kuppet.

Så kom 7. oktober, og sjokket etter massakrene og kidnappingene.

Først sjokket over det som skjedde. Over den uhemmete blinde bestialske vold. Men også over at det kunne skje. At det har skjedd. I Israel.

Fra norsk hold er det nesten umulig å formidle og forstå. Fornektelsen i Norge startet så tidlig. Man så bare tall, ikke hvor dypt terrorangrepet traff.

Viljen til å forstå det israelske samfunnet var aldri der. (Den var fraværende også da jeg holdt på et forskningsprosjekt om nettopp dette, for over 20 år siden).

Men det er viktig for meg å forsøke å formidle noe av hva israelerne gikk gjennom.

Etter sjokket over terrorangrepet, kom sjokket over ansvarsfraskrivelsen fra myndighetene i landet, og mest av alt: sjokket over omsorgssvikten og lovløsheten.

At gislene fortsatt er i Gaza, at det ennå ikke er opprettet en granskningskommisjon, at Netanyahu fortsatt er statsminister, at det ennå ikke er skrevet ut nye valg.

Alle verdier som utgjør det israelske ethos, alle sikre kunnskaper om eget samfunn som enhver velfungerende israeler hadde, smuldret bort.

Og på toppen av dette, kom det sjokkerende hat, isolasjonen og fremmedgjøringen som Israel og israelerne opplever. Et hat som ikke lar seg forklare rasjonelt, som vi ikke har sett sidestykke til.

Israel er fanget.

Israelerne er fanget av en regjering som ikke har folkets beste i mente, korrupte maktsyke politikere som ikke bryr seg om flertallets mening, og ekstremistiske krefter som får uforholdsmessig stor makt.

Og de er fanget også i et ensidig narrativ definert og påtvunget utenfra.

Et narrativ som ikke evner å fange opp kompleksiteten og realitetene. Et narrativ hvor Hamas og sine tilhengere er nærmest renvasket, og landets ektefølte trauma og behov for trygghet er bagatellisert.

Men det israelske folket hadde seg selv. Israelerne hadde hverandre å lene på, der alle institusjoner sviktet.

Det er vanskelig å formidle kompleksiteten som preger Israel, det israelske samfunnet og israelerne. Av og til er motsetningene så store at man ikke engang klarer å forestille seg en fremtid.

Av og til blir man forbløffet av den tilsynelatende velfungerende sameksistensen der hvor den faktisk fungerer i kraft av livet. På markedet, på sykehusene, på naturreservatene.

Jeg tok noen bilder ved inngangen til et av Israels vakreste naturreservater i Èin Gedi, der jeg satt og observerte de turgående som kommer inn og ut.

«Vanlige» israelske sekulære turgåere, turister, ultraortodokse jøder, bosettere, israelske arabiske skoleelever-deriblant også religiøse muslimer. Israel i et nøtteskall.

Livskraften i Israel, blant israelere av alle slag, religioner og kulturer, er et unikum. Kanskje det er dette som av og til (dog sjeldnere og sjeldnere) tillater å øyne håp.

Et irrasjonelt, desperat håp, på tross av virkeligheten og på tross av konklusjonene som en rasjonell analyse innebærer.

Israel er forandret, og flere aspekter av disse endringene innebærer fremmedgjøring.

Men i mine israelske «bobler» er jeg hjemme. Det er noe grunnleggende der som er iboende gjenkjennelig og vedvarende. Mine «Madeleine de Proust».

I boblene kan man for et øyeblikk glemme alt som er borte, alt som er forandret.

Dette besøket var en reise frem og tilbake mellom boblene og virkelighetene. Mellom hygge med familie og venner, og alvor i minnestunder og demonstrasjoner.

Mellom besøk til stedene der håpet ble knust på det mest grunnleggende, besøk til stedene som jeg elsker, og mest av alt: møter med menneskene; de livsbejaende, varme, kloke mennesker som alltid gir meg fremtidshåp.

Alt dette er Israel.

Denne uken feirer Israel 77 år som stat.

I motsetning til alle andre land i verden, herunder land i krig, land som begår systematiske overgrep og diverse undertrykkende diktatoriske regimer, er det kun Israel som opplever at det fortsatt settes spørsmålstegn ved sin eksistensberettigelse.

Verdens eneste jødiske stat er satt på evig prøvetid.

Korrelasjonen mellom økt antisemittisme og israelshat er ikke til å misforstå, og det er uærlig å ikke anerkjenne at delegitimeringen og dehumaniseringen av Israel og israelerne er en form for antisemittisme.

Det er på høy tid at vi krever klar tale fra alle som deltar i debatten om Israel og israelsk politikk.

Legitimiteten av staten Israel må være et ubetinget premiss og et utgangspunkt for all kritikk.

Kun da kan vi føre en vettig debatt, fri for antisemittisme.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article