Det er opp til deg

Vi lever i demokratiske nedgangstider. Paradoksalt nok (vil noen mene) flokker velgerne til partier som går til angrep på demokratiets institusjoner. Demokratier har gjennom valg en innebygd selvmordsknapp.

Kanskje er noe av forklaringen på illiberale partiers Politiske partier som ikke støtter eller fremmer liberale verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. fremgang at «folk flest» ikke ser noen akutt fare for demokratiet.

Forestillingene våre om diktatur er ofte hentet fra filmer og bøker, fra beskrivelser av voldelige og psykopatiske despotier.

En autoritær stat trenger ikke å se slik ut. Den kan til forveksling ligne et demokrati.

Å leve i en autoritær stat behøver ikke bety verdens undergang. Det er som regel de som ikke klarer å holde kjeft som får smake pisken. Opposisjonelle blir sjelden tatt av dage, men lever i konstant frustrasjon og engstelse.

For folk flest kan livet i en autoritær statEn stat der makten er konsentrert hos en leder eller en liten gruppe, og hvor innbyggerne har begrenset frihet og få muligheter til å påvirke politiske beslutninger. fortsette relativt som normalt. Så lenge du holder nesa borte fra politikken og lærer deg autokratiets spilleregler, så humper livet videre.

De fleste går på jobb, spiser lunsj og tilbringer tid med familien. Folk har de samme hverdagslige bekymringene som i liberale demokratier.

Også i autoritære stater benker familier seg foran TV-en. Det er ingen mangel på talkshows eller reality-TV. Folk går på kino og teater, eller drar på hytta.

Folk kan uttrykke misnøye med styresmaktene seg imellom, selv om mediene er kontrollert av staten.

Du kan reise på ferie utenlands. Det er fremdeles en fin følelse å sette seg på landeveissykkelen og nyte vakker natur. Selv i en autoritær stat vil julefreden senke seg og kjærligheten blomstre.

Hvis du har lært deg spillereglene.

ILLIBERAL: Ungarns statsminister Viktor Orban. Foto: Roar Hagen / VG

Sakte, men sikkert lærer du deg kunsten å forvalte et ikke-medborgerskap — du oppgir rollen som et fullverdig medlem av samfunnet.

Denne kunstformen innebærer en gjensidig forståelse mellom statsborgeren og makthaverne av at de skal ha minst mulig med hverandre å gjøre.

Overgangen fra et liberalt demokrati til en moderne autoritær stat er så normal at du ikke er klar over hva som har skjedd før det er for sent:

En dag innser du at maktapparatet ikke lar seg rokke. Du innser at valg, demokratiets sisteinstans, er blitt meningsløst. Demokratiet vil ikke opphøre med et smell. Det ender med et klynk.

Dessverre er det «gode» diktaturet en illusjon. Rettigheter må innsnevres og ufriheter må håndteres. Et autoritært regime krever politisk politi og et betydelig strafferegime.

Årsaken til at autoritære stater blir overtatt av kjeltringer er nettopp at de er autoritære. Uten demokratisk kontroll, uten korrektiver, uten innsyn, og med få som våger å kritisere, korrumperer alltid makt.

Absolutt makt tiltrekker seg mennesker som vet å posisjonere seg. De bryr seg lite om borgernes velvære, men desto mer om makt, om seg selv og sine støttespillere.

Det de en gang trodde på, hvis de i det hele tatt trodde på noe, forsvinner i maktens og grådighetens korridorer.

AUTORITÆR: Venezuelas sterke mann Nicolas Maduro. Foto: Roar Hagen / VG

Journalister og nyhetsorganisasjoner vil slite med skiftet, og dette vil være farlig for dem. Det er ikke uvanlig at journalister blir fengslet uten grunn, uten rettferdig prosess, rett og slett fordi de fortalte sannheten.

De nye makthaverne vil bruke institusjonene til å kneble frie medier, for eksempel ved å sende skattemyndighetene på dem.

Skattemyndighetene er sånn sett en illustrasjon på hva det innebærer å ta politisk kontroll over institusjonene.

Hvis du er en kriminell som underslår milliarder, er det naturligvis lurt å ha kontroll over dem som skal etterforske. Da kan du dessuten sende futen etter dem som utfordrer deg.

I en autoritær stat skal det mye til for å motbevise anklager fremsatt av makta. Såkalt politisk kontroll over institusjonene kan jamføres med at mafiaen kontrollerer staten langs linjen «trusler - adlyde – belønning».

Angrepet på pressefriheten vil komme fra flere hold. USA er nå er i en begynnende illiberal revolusjonær fase. Eskaleringen har så vidt begynt.

Presidenten har for lengst utropt de frie mediene til folkefiender, en holdning som stadig repeteres av undersåttene hans.

Store mediemogulerinnflytelsesrike personer eller selskaper som eier og kontrollerer store deler av medieindustrien. har allerede innordnet seg. Kommersielle aktører tilpasser seg. Det gjelder å være på talefot med presidenten og få innpass på pressekonferanser. Å havne utenfor er kostbart.

Det handler om penger.

Universitetene vil heller ikke forsvinne i et autokrati. Kunnskapsproduksjonen stopper ikke opp, men den skal naturligvis ikke utfordre den autoritære statens legitimitet, eller dens ideologi, hvis den har noen.

Nye lover innebærer at visse fremstillinger av nasjonens historie anses som synonymt med å krenke ikke bare nasjonen, men også den sittende regjeringen.

Forskerne, lærerne, institusjonene, de skal alle tilpasses.

Frie universiteter er like farlig som frie tanker i den autoritære dreieboka.

«Hvis du kan endre eierskap til institusjonene, kan du også endre eierskap til fakta og påvirke troens struktur … det er nettopp det de gjør … og det er egentlig ganske enkelt.»

AUTORITÆRE TREKK: Donald J. Trump. Foto: Roar Hagen / VG

Det skriver den irske forfatteren Paul Lynch i den Bookerpris-vinnende romanen «Prophet Song», om et Irland som på uvirkelig vis faller ned i den autoritære avgrunnen.

Det handler om å forgifte kunnskapsbrønnen, for «hvis du påstår at én ting er en annen, og gjentar det tilstrekkelig mange ganger, vil det til slutt bli oppfattet som sant.

Og hvis du fortsetter å gjenta det om og om igjen, vil folk akseptere det som sannhet – dette er en gammel idé, selvfølgelig, ingenting nytt med det, men du ser det skje i din egen tid, ikke i en bok.»

Krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke.

Skulle livet i en autoritær stat friste? Synes du litt autoritært styre er en pris du er villig til å betale for å kvitte deg med noe du ikke liker? Kanskje det ikke er så farlig, livet går jo videre?

Så vit likevel dette: En autoritær stat blir alltid verre hvis den ikke avsluttes. Den er en tyv som stjeler pengene og friheten din.

Maktmisbruket og korrupsjonen vil raskt påføre staten tæring og slitasje. Råten pipler ned i sivilsamfunnet.

Studier viser ganske entydig at autoritær underkastelse fører til stress og depresjon. Mangel på empati, skam og frykt er vanlige følgeskader. Det skaper emosjonell og moralsk forråelse og nye generasjoner autoritære.

Den autoritære staten er selv-inkriminerende.

Regimet og dets håndlangere sitter ikke bare på mye makt og ekstreme verdier, de er blitt kriminelle. De har all grunn til å frykte en liberal rettsstat. Det er derfor farlig for dem å oppgi makten.

Til slutt ender mafiastaten ubønnhørlig i diktatur. Det er da folk begynner å forsvinne fra jordens overflate.

Det eneste som kan løse problemet, er at borgerne avslører bløffen før den får utfolde seg.

Det er opp til deg.