«Det er på tide å endre måten vi snakker om kols på»

Det skjer overalt. På treningssenteret, på jobb, i vennegjengen. Du hoster litt ekstra grovt, og så kommer det fra sidemann: «Har du kols, eller?» Noen blir andpustne etter å ha løpt til bussen, hiver etter pusten, kanskje hviner det til og den samme kommentaren kommer. Trolig etterfulgt av latter. Det er blitt en frase, en spøk. Men for om lag 280.000 nordmenn er ikke kols en vits. Det er en livsvarig, dødelig sykdom. Og måten vi snakker om den på, gjør den ikke enklere å leve med.

Kols er ikke en sykdom som møter mye empati. Den er tett forbundet med skam. Mange tenker at dette er en «selvforskyldt» sykdom, at de kunne unngått den om de bare hadde tatt bedre valg. Det gjør at mange pasienter vegrer seg for å fortelle om diagnosen sin. Det er en sykdom mange skjuler, fordi de frykter å bli dømt. Både av helsepersonell, sine nærmeste og storsamfunnet.

Men her er realiteten: Omtrent én av fem med kols har aldri tatt en røyk. Mange har utviklet sykdommen på grunn av arbeidsforhold, luftforurensning eller genetiske faktorer. Og så da, hva med de som faktisk har røkt, eller på annet vis tatt livsvalg som har ført dem dit de er i dag, har de mindre rett på behandling og respekt? Kreftpasienter får ikke spørsmål om de kunne ha unngått sykdommen sin. Hjertepasienter får ikke beskjed om at de har seg selv å takke. Så hvorfor behandler vi kols-pasienter annerledes?

Kols er en sykdom som sakte, men brutalt tar pusten fra deg. Hver dag er for mange en kamp for å få nok luft. For mange blir en enkel tur til butikken en utmattende oppgave. De må planlegge hvert skritt, hvile etter små anstrengelser og leve med vissheten om at for denne diagnosen finnes ingen kur.

Og likevel blir sykdommen ofte redusert til en punchline.

Hvordan kan vi som samfunn se på en alvorlig, progressiv sykdom, som er en av de vanligste dødsårsakene i Norge, og tenke at den er morsom?

Det er på tide å endre måten vi snakker om kols på.

For det første må vi erkjenne at dette er en alvorlig sykdom, på lik linje med andre kroniske sykdommer. Vi må som fellesskap slutte å skyve pasientene inn i skyggen av skam og stigma. Sen diagnostikk, underprioritering av lungerehabilitering og et samfunn som ofte ser på sykdommen som selvforskyldt, bidrar til at kols-pasientene ikke får den hjelpen de burde. Ei heller respekten de fortjener.

Ordene, vitsene og samtalene vi omgir oss med definerer hvordan vi tenker og hvilke valg vi tar både bevisst og ubevisst. Det er på tide å redefinere samtalen om kols på jobben, treningssenteret eller i vennegjengen. For mens du kanskje ler av vitsen «Har du kols, eller?», er det noen der ute som kjemper for hvert eneste åndedrag. Vi må snakke annerledes om kols.

Magne Wang Fredriksen,

generalsekretær, LHL