Det handler om kunstpolitisk makt

Den offentlige kunstfinansieringen lever i symbiose med bare deler av kunstfeltet, skriver Vebjørn Sand. Foto: Terje Pedersen, NTB

8. mai skriver Norske Billedkunstneres styreleder Geir Egil Bergjord i et debattinnlegg at det er «nesten parodisk» at Aftenposten slipper til mine innlegg, som han mener er konspirasjonsteoretiske og fylt med antagelser og anonyme kilder.

I et debattinnlegg 21. mai fortsetter Norske kunsthåndverkeres styreleder Siri Skjerve: Debatten om avgiften til Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) er basert på faktafeil og udokumenterte påstander.

I min kronikk 23. januar har jeg sitert 11 kunstnere, kulturpersoner og politikere ved fullt navn.

Dette er mennesker med flere tiårs erfaring som varsler om ensretting, forskjellsbehandling og klikkdannelser i kunstfeltet og at BKH-avgiften er urettferdig, svekker kunstsalg og er en belastning for kunstnere.

Bergjord påstår også at institusjonene opererer uavhengig av hverandre, men kunstlivets nettverk er intrikat. Ser man på fruktene av dette «uavhengige kunstfeltet», vil man raskt se hva slags kunst som dominerer det offentlige rom.

Den offentlige kunstfinansieringen og organiseringen lever i symbiose med bare deler av kunstfeltet. Dette reflekteres også i fordelingen av BKH-midler.

Det hele dreier seg om definisjonsmakt og kunstpolitisk makt. Styreleder i BKH Sunniva C. Bragdø-Ellenes kommer med en feilaktig «oppklaring» i Aftenposten 28. mai, der hun påstår at kjøperen av kunst betaler 5-prosentavgiften.

Det er kunstnerne som selger sine arbeider, som får dette avgiftskravet tilsendt fra BKH, ikke kjøperen.

Bergjord, Skjerve og Bragdø-Ellenes er alle tillitsvalgte eller lønnet for å stå opp for kunstnerne. At de tvert imot går så hardt ut mot kunstnere som varsler, er tankevekkende.

Derfor er det avgjørende å utrede hele kunstfeltet.