Det skjer i hele den vestlige verden, og vi lar det skje

GJESTEKOMMENTAR: Det skjer i hele den vestlige verden, og vi lar det skje: De konservative kreftene reiser seg i form av unge kvinner i forkle, unge menn som føler seg oversett og neglisjert.

Likestilling var tema for Debatten på NRK 25. september Foto: Skjermbilde NRK

I serien om grenseløs egoisme og selvopptatthet diskuterer vi nå altså om likestillingen har gått for langt. Unge kvinner står på barrikadene for det de kaller valgfrihet.

De kjemper om retten til å være husmor og hjemme med barna. De kjemper for retten til å slippe å jobbe, slippe å sende ungene sine i barnehage, og – slik jeg forstår det – få lønn for det. De kjemper for å ikke bli kvotert eller prioritert.

Det var ikke deres historieløshet om kampen for likelønn, selvbestemmelse og muligheter som provoserte meg mest da jeg så Debatten på NRK 25. september.

Der diskuterte sterke, godt voksne, flotte karrierekvinner likestilling, arbeidsliv, lønn, selvstendighet og pensjon med sterke, flotte, ganske unge karrierekvinner, og de diskuterte syklus, kropp, familie og biologi.

Mangelen av fellesskapsfølelse

Det burde kanskje provosere, dette behovet for å kategorisere motdebattantene i alder, eller hvor flotte de er – men dét er nok Helga Hjetland, Julie Brodtkorb, Peggy Hessen Følsvik og Nadia Hall vant med fra de var like unge som Linn Therese Solheim, Ingrid Olina Solheim, Aftur Spildo Nerdrum og Angelika Bjørnerud er nå.

Det var heller ikke den tilsynelatende naiviteten når det gjelder pensjonsrettigheter eller økonomisk selvstendighet, men den totale mangelen av fellesskapsfølelse og samvittighet for samfunnet vårt, for de andre, for de som ikke er medlemmer av din lille familie, for de som ikke kan velge, for solidaritet, og fordeling av goder som opprørte.

Diskusjonen om valgfriheten, valget om å være hjemme med barna og bake, lage sunn mat, være ute i naturen og støvsuge er ikke bare navlebeskuende, den er farlig. Det er skremmende at vi har unge norske kvinner som har tatt på seg forkle og marsjstøvler for å kjempe mot demokratiske rettigheter kvinner har kjempet fram for dem.

Individfokusering

Diskusjonen henger sammen med at man i Gjesdal har tatt fridager fra pensjonister for å gi dem til småbarnsforeldre. Det handler om rektor på Kannik skole som må gå ut for å realitetsorientere kravstore foreldre. Det handler om fødende kvinner som synes de har rett til å velge både hvor de skal føde, hvem som skal hjelpe dem, og hvordan.

Det handler om idrettsledere i Rogaland som forteller om foreldre som står på sidelinjen og bare ser eget barn. Det handler om MDGs forslag om at småbarnsforeldre skal få fri med lønn for å hente ungene i barnehagen. Det handler om alle leserinnleggene og Facebook-innleggene som vi vet kommer nå når det nærmer seg halloween og jul.

Innlegg om strevsomme juleavslutninger, for mye gløgg og pepperkaker, ekskluderende halloween-arrangementer, og – Gud og andre høyere makter forby – kalendergaver og øving på julesanger. Det handler faktisk om sterke ideologiske krefter som ved sin individfokusering og kravmentalitet baner vei for ytterliggående konservative ideologier.

Har likestillingen gått for langt?

Jeg hører på disse unge kvinnene på NRK, som alle dyrt og hellig forteller om hvor takknemlige de er for kvinnene som har gått før dem. Kvinner som har kjempet for retten til å kunne forsørge seg selv. Kvinner som har kjempet for retten til å bestemme over egne liv. Kvinner som har kjempet for å gå på skole. Kvinner som har kjempet for barselpermisjon, ammefri og prevensjon.

Kvinner som har kjempet for å få stemmerett, for å ha bankkonto, styreverv, for å ha rett til arv, for å ha rett til å løpe maraton, for å ha rett til å bestemme over egen kropp, for å ha rett til skilsmisse, for å ha rett til å reise hvor de vil, kle seg som de vil og velge sine egne liv.

De forteller at de er takknemlige, men nå har likestillingen gått for langt.

De hevder at det finnes biologiske forskjeller hos kvinner og menn som gjør at det er vanskelig for dem å arbeide, og det er som jeg hører det klukkle i skjegget til prester, imamer, psykiatere, lærere, leger, advokater, baroner, konger, despoter og skriftlærde fra gravkamre, museer, slott, kirker, moskeer, kongresser, parlament, nasjonalforsamlinger og palasser fra Frankrike til Syria, fra Amerika til Russland, fra tidenes morgen til i dag.

Muligheter for alle

Alle kvinnene i diskusjonen som forsvarte likestillingen, fra Julie Brodtkorb – tidligere Høyre-politiker – til Peggy Hessen Følsvik – tidligere leder i LO, Nadia Hall – styreleder i Elden Advokatfirma snakket om fellesskap, ansvar, og rettigheter.

I diskusjonen som fyrte opp det hele mellom tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland og nyvalgt leder av KrFU, Ingrid Oline Hovland, advarer Haugland om at KrF ikke må bli et trumpisk tradwife-parti.

Det skjer i hele den vestlige verden, og vi lar det skje: De konservative kreftene reiser seg i form av unge kvinner i forkle, unge menn som føler seg oversett og neglisjert. De er engstelige og søker trygghet i boller, blomstrete gardiner og myten om den trygge familien der menn får pule og kvinnene tar oppvasken.

I mellomtiden raser krigene rundt oss, breene smelter og små barn er så løsrevet fra samfunnet at de dreper for penger. Dette er vårt ansvar. Dette er det virkelige valget. Valget om muligheter for alle. Da må vi brette opp ermene og arbeide.

Sammen.