Det snevre, smoothe livet i Oslo

5 days ago 18

KRONIKK: SANNA SARROMAA

finne, feminist, firebarnsmor og journalist i Minerva

Jeg har alltid kimset av bygdefolk som aldri har flyttet ut av den lille bygda si. Det er jo en grunn til at man ikke bør ha lærerutdanning på Nesna eller videregående skole i Lom.

Det er rett og slett et paradoks: Videregående, for ikke å nevne høyere, utdanning dreier seg om å få andre perspektiver.

I hele sitt liv har mine barn fått høre at om de blir på Lillehammer, er de ikke lenger mine barn.

Jeg kjenner disse «lokalpatriotene» fra kommunepolitikken. De har aldri bodd utenfor den lille flekken sin og det er premisset for hele deres politikkutforming.

Slik blir små steder enda mindre. Tankene blir sementert. På Lillehammer har de først nå kommet på at de ikke lenger kan leve av en OL som fant sted for 30 år siden.

Hva de derimot kan leve av, har de ennå ikke kommet på.

LEVD PÅ MINNENE? Lillehammer, 31 år etter OL-triumfen. Foto: Geir Olsen / NTB

Men det er faktisk ikke snevert bare i Distrikts-Norge. Det er like snevert i Oslo. Kanskje er det mest snevert akkurat der? For i motsetning til bygda, tror de at de er midtpunktet.

Når man bor andre steder i landet, får man alltid høre om Oslo.

Man må alltid forholde seg til Oslo, på et eller annet vis. Skoleklasser og familier tar turen til Oslo. Nyhetene er Oslo-dominert.

Det skal godt gjøres å vokse opp i Norge uten å besøke hovedstaden en gang iblant.

Men Oslo-folk, de behøver ikke å forholde seg til det som finnes utenfor. De er ikke interessert engang. De kan leve i sin egen boble og være seg selv nok.

En venn av meg fortalte at på jobben hennes var det en som på fullt alvor mente at det ikke var traner i Norge.

Det er kanskje ikke traner på Grünerløkka der vedkommende bor, men det er traner allerede på Lillestrøm, hvis man noensinne kommer seg såpass langt.

En venninne av meg flyttet fra Oslo til bygda, til gamle Hedmark, en gang på 90-tallet. Hun var nylig på russetreff; det var 40 år siden de var russ.

Alle hennes klassekamerater bodde fortsatt i Oslo, der de alltid hadde bodd.

Et par hadde tatt handelshøyskolen i Bergen og en hadde blitt sivilingeniør i Trondheim, men også de hadde sørget for å flytte rett tilbake etterpå.

En eiendomsmegler sa i A-magasinet i august i fjor at bærumsungdom flytter til Frogner og Majorstuen for å studere – for så å flytte tilbake til Bærum etterpå.

Det er akkurat like perspektivdannende som å studere på Tynset og så flytte tilbake til Tolga.

Venninna mi ramset opp flere fordeler ved å ha barn på bygda. Alle kjenner alle, så alle må bidra. «Du må stille opp på en helt annen måte», sa hun som hadde tre voksne barn.

Er det viktig å flytte fra hjemstedet?a Ja, for å få perspektiv bNei, ikke nødvendig cVanskelig å generalisere

På den privilegerte vestkanten har ingen behov for deg, ingen som trenger deg. Man kan forsvinne litt. Sønnen hennes hadde ti tommeltotter.

I Oslo, der han bodde nå, ble han sett på som en skikkelig handyman.

Oppveksten på bygda hadde lært ham å hogge ved, gå på jakt, kjøre traktor, slå opp et telt, fiske og en hel haug andre ting som ungdom i Oslo slett ikke kan.

Venninna mi selv hadde vært ett år på skoleskipet Christian Radich som ung. Der var det et par gutter fra Asker. Kjekke gutter, men de falt fullstendig gjennom. De kunne ingenting!

Det var bygdeungdommen som rocket på båten. Selv de fra Stovner, fortalte venninna mi, hadde et helt annet kaliber. De hadde overlevelsesinstinkt.

En gutt som kom fra en liten øy utenfor Stavanger mestret alt – han hadde jo håndtert alt i hele sitt liv. «Havner du på en øde øy med noen, sørg for at vedkommende ikke er fra vestkanten», rådet hun meg.

En gammel lærerkollega av meg hadde tidligere jobbet på en ungdomsskole på bygda. Hun sa det samme. Det var en enorm forskjell på bygde- og byungdommen når det gjaldt praktisk sans. Byungdommen kunne ikke skape, lage eller reparere noe, de var bare passive konsumenter.

I Oslo er foreldrene opptatt av at barna får et smooth liv. De syr puter under armene på ungdommen sin. Alt er profesjonalisert.

Pappa kjøper en bilvask istedenfor å sette avkommet sitt i arbeid, CityMaid vasker leiligheten, veden i peisen kjøpes på bensinstasjonen og robotgressklipperen til 36.000 kroner gjør jobben i hagen.

Ingen behøver å bidra. Man kjøper tjenester i stedet.

Dette er ikke en anklage. Det er bare sånn det er. Men nettopp derfor er det så viktig at ungdommen fra Oslo og Bærum kommer seg vekk, reflekterer over seg selv – og får perspektiver.

Å flytte på seg er like viktig for ungdommen i hovedstaden som det er for ungdommen i Lom.

Jeg vet hva jeg snakker om for jeg er selv en helt ubrukelig byjente. Jeg kan ikke håndtere en bil, sag eller primus. Det mest praktiske jeg kan er gjærbakst.

Alle som har vært utsatt for meg, vet at jeg er en nullitet. I hele mitt liv har jeg vært avhengig av en nevenyttig bror, ektemann, venninne eller barn.

Derfor kjenner jeg meg så igjen i Jon Almaas i serien «Jon blir bonde». Han vet og erkjenner at han ikke kan noen ting. «Hvorfor har ingen lært meg disse tingene?» spør han.

Naboene hans, bondeknølene, fremstår som verdensvante. De kan alt.

Jeg identifiserer meg med ham for til høsten er jeg selv med på reality-serien «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis». Uten å kunne noe!

Før hun flyttet til bygda, var venninna mi dugnadsansvarlig i en barnehage på Oslo Vest. Fedrene kom med slips og spurte hva de skulle gjøre. Ingen kom med noen ting, ikke en bøtte engang.

Da hun flyttet til Hedmark, fikk pipa en annen lyd. På første barnehagedugnad stilte foreldrene opp med traktor, ryddesag og kantklipper. «Vi kunne ha bygd om hele barnehagen på en ettermiddag!»

Selv er jeg dessverre ikke blitt mer praktisk av å bo i småbyer, men bostedene utenfor Oslo og Helsinki har likevel lært meg noe: Det går an å leve et fullverdig liv utenfor hovedstaden.

Så dette er min oppfordring til ungdom i Oslo og Bærum: Kom dere vekk! Studer i Levanger eller Volda!

Det er lov å komme tilbake, men det er ikke lov å bo på samme sted i hele sitt liv.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article