Det ubehagelige i Tojes tekst er ikke at han tar feil. Det ubehagelige er at han kan ha rett i deler av analysen.

Asle Toje skriver ikke om blod eller jord. Han skriver om noe langt mer skjørt: fellesskap, kontinuitet og ansvar, mener innleggsforfatteren. Foto: Privat

Som jøde er jeg smertelig klar over hvor galt det kan gå når majoritetssamfunn definerer identitet snevert og aggressivt.

Jeg leser Asle Tojes tekst «Vil Norge overleve det som kommer?» med undring over reaksjonene den har skapt. Ikke fordi jeg nødvendigvis deler hvert premiss eller hver formulering, men fordi jeg gjenkjenner et mønster: Når noen stiller grunnleggende spørsmål om samfunnets bærekraft, reagerer vi ikke med motargumenter, vi reagerer med moralsk avvisning.

Det er sjeldent et godt tegn.

Jeg er jødisk forretningsmann. Jeg har levd hele mitt voksne liv i skjæringspunktet mellom markeder, nasjoner og kulturer. Jeg har sett samfunn blomstre og forvitre. Ikke først og fremst på grunn av fiender utenfra, men fordi evnen til å snakke sant om seg selv forsvant.

Toje skriver ikke om blod eller jord. Han skriver om noe langt mer skjørt: fellesskap, kontinuitet og ansvar. Det han peker på, er ikke nytt. Det er tvert imot dypt historisk. Alle samfunn hviler på et uskrevet kontraktverk mellom generasjoner. Mellom dem som bygget og dem som overtar. Når dette kontraktverket ikke lenger kan formuleres høyt uten å bli mistenkeliggjort, da har man et problem.

Som jøde er jeg smertelig klar over hvor galt det kan gå når majoritetssamfunn definerer identitet snevert og aggressivt. Men jeg vet også hvor galt det går når samfunn later som om identitet ikke finnes i det hele tatt. Historien er full av eksempler på stater som hadde lover, penger og hærer, men manglet en «vi»-følelse sterk nok til å bære byrdene som kom.

Toje advarer mot nettopp dette. Ikke mot mangfold i seg selv, men mot forestillingen om at fellesskap oppstår automatisk, uten krav, uten forventninger, uten en kjerne å samles rundt. Forretningsmessig ville ingen akseptert en slik tankegang. Et selskap uten felles språk, normer og mål går ikke konkurs av ond vilje, men av indre oppløsning.

Det ubehagelige i Tojes tekst er ikke at han tar feil. Det ubehagelige er at han kan ha rett i deler av analysen, og at det utfordrer vår selvforståelse som moralsk overlegne. Derfor angripes ikke argumentene, men motivene.

Jeg ber ikke folk om å være enige med Toje. Jeg ber dem om å lytte. Å lytte på samme måte som man lytter til en risikovurdering man helst skulle vært foruten. Å lytte uten straks å konkludere med at varsleren er problemet.

Samfunn overlever ikke fordi alle føler seg komfortable. De overlever fordi nok mennesker er villige til å ta ubehagelige samtaler før det er for sent.

Det er alt Asle Toje ber om. Og det er det minste vi skylder hverandre.