Fra fredag skal Islamabad stå for forhandlinger for en varig avtale. Det blir ingen enkel oppgave.
Publisert: 09.04.2026 18:07
De siste dagene har verden nærmest holdt pusten i frykt for hva president Donald Trump kan finne på mot Iran. Det har bygget seg opp en ubehagelig stemning knyttet til uforutsigbarheten i Det hvite hus, med nye og nedrige utspill. Det skjedde etter at Trump kraftig trappet opp verbale angrep mot Iran: Han truet med «å bombe Iran tilbake til steinalderen» og angripe all infrastruktur i hele landet. Det ble oppfattet som trussel om å begå åpenbare krigsforbrytelser dersom Teheran ikke gjenåpnet Hormuzstredet, der en femtedel av verdens olje til vanlig passerer.
Denne retorikken har skremt, og vi har ikke sett verdensledere benytte slik ordbruk i moderne tid. For mange ble det mørke minner fra Vietnamkrigen. Da fristen nærmet seg, kom nye meldinger fra Trump om at «en hel sivilisasjon vil dø i natt».
Iranere opplevde at krigen nå gikk fra å handle om regimet til å være et direkte angrep på dem som folk. I tillegg uttalte visepresident J.D. Vance at USA har «verktøy som kan forandre alt over natten», som ble tolket som antydning til atomvåpen.
På den andre siden var det ingen nye tegn fra iranerne på at de ville la seg diktere av Trump. Iran svarte kategorisk på alle hans trusler ved å varsle gjengjeldelse, også utover regionen. De siste ukene har også vært en test for internasjonal lov og rett og de verdibaserte samfunnene vi liker å være en del av.
Internasjonal fordømmelse
Døgnet før Trumps tidsfrist økte også omfanget av internasjonal fordømmelse. Selv den Chicago-fødte paven Leo XIV gikk ut og ba amerikanere ta kontakt med sine representanter i Kongressen for å stoppe konflikten. Men det var lite verden klarte å gjøre, annet enn å ta avstand fra ordbruken. Mange europeiske land hadde allerede lagt seg ut med USA etter å ha nektet å være med på frieriene om å sende militære styrker for å åpne Hormuzstredet.
Inne i Iran, med mange søvnløse netter bak seg i bomberegn, laget folk menneskelige skjold rundt sine kraftverk for å vise at de nå sto samlet. De foregående dagene har det vært store angrep, ikke bare mot militære mål i Iran, men mot sivil infrastruktur. Som angrepet på Sharif University i Teheran, en av landets mest anerkjente akademiske institusjoner, og universitetet der Maryam Mirzakhani studerte før hun ble den første kvinnen som mottok Fields-medaljen i matematikk.
Det bygget seg opp til såpass grove angrep på Iran fra Trump at frykten for ytterligere og større sivil ødeleggelse faktisk var reell, og veien til forhandlingsbordet virket svært fjern.
Pakistan i kulissene
Siden krigen startet 28. februar, og spesielt de siste ukene, har Pakistan seilet opp som den viktigste fredsmegleren. Rett før fristen gikk ut, la den pakistanske statsministeren Shehbaz Sharif ut en melding på X om at diplomatiske forsøk gikk fremover. Og rett før den kritiske fristen kunne Pakistan omsider melde den gledelige nyheten om enighet og to ukers våpenhvile, der Iran åpner stredet. Det er en stor prestasjon av Pakistan i en stor og vanskelig situasjon for hele verdenssamfunnet.
Pakistan har klart å innta nøkkelrollen i kulissene fordi de har posisjonert seg som en nøytral aktør i denne konflikten, og de nyter et godt forhold til alle parter. Landet deler en lang og kulturell historie med Iran samt en 900 kilometer lang grense som går gjennom Balochistan i sørvest.
I tillegg har Pakistan de siste årene klart å oppnå ny og sterk tillit i Washington, spesielt etter at feltmarskalk Amir Munir overtok som hærsjef i 2022. I løpet av disse årene har han bygget et personlig forhold til Trump.
Pakistan står også sterkt inne med andre muslimske naboland og har en relativt fersk forsvarsavtale med Saudi-Arabia som knytter også de to tettere sammen.
Pakistan har heller ikke vært redde for å si ifra til Iran. Senest denne uken fikk Iran tydelig beskjed om at angrep mot Saudi-Arabia var uakseptable.
Pakistan har vært vertskap for samtaler med utenriksministre fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt i Islamabad for noen uker siden. De har holdt tett dialog med ledere i hele verden underveis, fra Moskva, Gulf-landene og Europa, og nylig var den pakistanske utenriksministeren Ishaq Dar på en reise til Beijing, der nettopp situasjonen i Midtøsten var tema.
Kina, som kjøper 90 prosent av Irans olje, har ønsket en deeskalering og skal også ha vært helt sentral for å presse Iran til samtaler med USA.
Pakistan er også en nær alliert av Kina og kan formidle beskjeder fra Beijing, som har forholdt seg relativt taus offentlig og unngått å bli dratt åpent inn i konflikten.
Forhandlingene videre
Fra fredag 10. april skal Islamabad stå for forhandlinger for en varig avtale. Det blir ingen enkel oppgave; mistilliten mellom partene etter blodige kamper er skyhøy.
Iran, hvor mange av lederne er blitt drept, ser på amerikanske og israelske angrep som urettmessig aggresjon. USA har på sin side slitt med å få et strategisk overtak på konflikten, noe som kunne gitt en etterlengtet og naturlig exit-strategi for en president som virker besatt av å vinne, og anser seg som en mester i å gjøre «deals».
Det er ingen tvil om at uansett hvordan det blir videre, vil ingen av partene gå seirende ut av det som fremstår som en meningsløs krig.
Iran vil ende opp med store ødeleggelser, og muligens med et regime som er enda mer hardline enn det forrige.
Men da Pakistan bare 90 minutter før fristen gikk ut, varslet at våpenhvilen var landet, seiret diplomatiet. Etter mange dystre uker der internasjonale organer, fredsdiplomati og FN har virket ute av stand til å handle eller ha noen reell funksjon, klarte Pakistan å samle partene. Nettopp det er den eneste veien ut av krigen.

2 days ago
4




English (US)