Det var kanskje ikke tiden for å foreslå dyrere bøker

For ikke lenge siden stod jeg i en bokhandel i London og så på en pop-opp-barnebok. Den var utsøkt, nydelig illustrert og konstruert. Etter at jeg kom hjem, møtte jeg en norsk bokdesigner på fest. Hvordan kan det være, spurte jeg, at det ikke finnes slike fantastiske bøker på norsk?

Bokdesigneren trakk på skuldrene og sa, vel, slike bøker på engelsk kan ha et førsteopplag på tjue tusen eksemplarer. Da kan man gjøre sånt.

Så klart det måtte være slik. I et så stort språkområde som det engelske kan man trykke opp titusenvis av bøker. Selv om det ikke selger ut, har du gått i pluss med god margin.

I lille Norge kan det være en like stor andel av befolkningen som er interessert i samme type bok, men det innebærer uansett langt færre solgte eksemplarer. De aller færreste norske bokutgivelser har et førsteopplag som er større enn to-tre tusen bøker.

Med andre ord: Det engelske, franske eller spanske markedet, for å nevne noen, kan holde liv i et langt større mangfold av bøker enn det norske. For å veie opp for utfordringene med det lille markedet, fører norske myndigheter en aktiv litteraturpolitikk som gir betydelig drahjelp til forlag, forfattere og bokkjøpere.

Det er nemlig bred enighet om at bøker er mye mer enn en vare.

Bøker er kunstverk, de er kulturbærere, de viser frem nordmenns blikk på seg selv og sitt eget liv til forskjellige tider. De skal bevare og utvikle det norske språket. De skal vise frem en myriade av erfaringer og ideer og gjøre at vi blir mindre fremmede for hverandre. De skal sørge for at vi fortsetter å lese, selv med alt det andre vi omgir oss med som napper i konsentrasjonen vår.

Derfor har vi innkjøpsordningen, der staten kjøper inn et stort antall titler til norske bibliotek, slik at brukerne får et bredt utvalg bøker og forfatterne får litt mer penger i lomma.

Derfor har vi fastprisordningen, som sikrer at bøker ikke kan selges under en viss pris i ett år etter at de kommer ut, som skal beskytte forfatterne mot å bli skvist av strømming og priskonkurranse.

Og derfor har vi momsfritaket for litteratur. Det er det siste som nå har blitt en slags selvpåført hodepine for Høyre. I to forslag til alternativt statsbudsjett har nemlig partiet foreslått å fjerne momsfritaket for bøker. Men i et intervju med Klassekampen nå i august sier kulturpolitisk talsmann Tage Pettersen at som kulturpolitiker vil gjøre alt han kan for at dette ikke blir gjennomført.

Det er i det hele tatt ikke helt enkelt for Høyre, dette.

På den ene siden er det gode tider for et parti som tradisjonelt er skeptisk til offentlig pengebruk, og kanskje særlig for å markere sin skepsis til offentlig pengebruk på kunst og kultur.

Det har vært vanskelige økonomiske tider for mange, noe som gjør at det som oppfattes som offentlig sløsing eller ekstravaganse kan virke provoserende. De siste årene har den selvoppnevnte Sløseriombudsmannen, Are Søberg, fått mange følgere.

Debatten om renoveringen av Nationaltheatret har nesten utelukkende handlet om hvor dyrt det er, ikke om ansvaret for å ta vare på bygningen eller de positive ringvirkningene av å ha et flott teater. Viktige kulturbygg står tomme uten at det synes å vekke den store offentlige forargelse.

Og så er det ikke så enkelt likevel.

For på den andre siden blir det stadig større bekymring for overdreven skjermbruk, i skolen og privat, og hva den gjør med evnen til konsentrasjon og tenkning. Den stemningsvare kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) vil ha flere papirbøker i skolen. Med bare noen uker igjen til valget erklærte Regjeringen at de ville gi en milliard over fire år til å styrke konsentrasjonslesing i klasserommet.

Legg til at den danske regjeringen nettopp har bestemt seg for å gjøre som Norge og droppe momsen på bøker, til jubel fra en samlet bokbransje. Også i nabolandet i sør pekes det på at skjermene truer boklesingen, og at denne trusselen må møtes med tiltak.

I et slikt klima er det ikke bare bare å fronte et forslag som vil føre til at bøker blir dyrere for deg og meg. Det skal sies at bøker allerede er ganske dyrt i Norge, men prisene har økt langsommere enn prisen på egg og melk.

Og selv om mange ser frem mot rentekuttene de regner med vil komme, betyr det nok ikke at de ønsker seg et jump i bokprisene samtidig.

Det er altså en kinkig sak å kjempe for. Betyr det at eneste utvei for Høyre er å svelge og akseptere at staten bruker store summer på norsk litteratur?

Ikke nødvendigvis. Selv om lesingen av papirbøker er på nedadgående, opplagstallene mindre og bransjen stadig på nippet til panikk, kommer det fremdeles ut veldig, veldig mange bøker i Norge.

I 2024 ble for eksempel omtrent 2500 nye papirutgivelser sendt ut i verden fra norske forlag. Og dette er for det såkalte allmennmarkedet, det vil si uten at skolebøker, forskningslitteratur og lignende er tatt med.

Innkjøpsordningen, som er automatisk for skjønnlitteratur og som også tar inn mange titler av sakprosa og diktsamlinger, demper risikoen ved bokutgivelser kraftig. For den som måtte ønske en kritisk, borgerlig litteraturpolitikk, som vil gi aktørene litt mindre trygghet uten å gjøre alle bøker dyrere, finnes det handlingsrom.

En slik politikk kunne kanskje til og med vært klar.