Dette er en revolusjon

21 hours ago 1

La oss slutte å pynte på ordene.

Det som skjer i Iran nå er ikke uro, ikke opptøyer og ikke «komplisert».

Det er en revolusjon – og den blir knust i blod mens verden ser på.

Millioner av iranere har reist seg mot Den islamske republikken.

Ikke for reformer innenfor systemet, men for å avvikle hele regimet.

For retten til å leve uten frykt. For retten til å puste fritt. For retten til å eksistere uten å bli skutt.

Regimets svar er brutalt enkelt:

Drep dem.

Et regime i krig mot sitt eget folk.

Iranske sikkerhetsstyrker skyter med skarp ammunisjon mot sivile.

Ungdom blir drept i gatene. Tusenvis arresteres. Folk forsvinner. Internett stenges for å skjule volden. Familier trues til taushet.

Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om tusenvis av drepte på kort tid.

Les også: Kilder: Opp mot 30.000 kan ha blitt drept i Iran

Det finnes ingen full oversikt – nettopp fordi regimet systematisk hindrer dokumentasjon.

Men enkelte bilder lar seg ikke skjule.

Videoopptak som har lekket fra Teheran viser rekker av likposer på et medisinsk
senter, kropper lagt tett i tett, og pårørende som desperat forsøker å identifisere sine døde.

Dette er ikke en stat som har mistet kontrollen.

Dette er en stat som har valgt terror for å overleve.

Under Iran-Irak-krigen, som varte i åtte år, ble rundt 11.000-16.000 iranske sivile
drept i bombingen av byer.

I Iran er informasjonen fragmentert, men når øyenvitneopptak, medisinsk dokumentasjon og aktivistkilder legges sammen, tegner det seg et rystende bilde:

Et nettverk av iranske leger, gjengitt og sitert i internasjonale medier, rapporterer at minst 30.000 demonstranter kan være drept, og at flere hundre tusen er såret i regimets undertrykkelse.

Det betyr at antallet drepte sivile i Iran nå kan tilsvare – eller overstige – de sivile
tapene i hele den åtte år lange Iran–Irak-krigen, og nærme seg tallene for fire år med krig i Ukraina.

Forskjellen er avgjørende – og ubehagelig:

I Ukraina drepes sivile av en invaderende fremmed makt.

I Iran drepes sivile av sin egen stat.

FN slår fast at vilkårlig bruk av dødelig makt mot sivile kan utgjøre alvorlige brudd på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten.

Hvis dette hadde skjedd i Europa, ville vi ikke kalt det «uro».

Ofte hører vi at iranerne «må løse dette selv», og at støtte utenfra er problematisk.

Det er ikke forsiktighet.

Det er ansvarsfraskrivelse.

Norge ble ikke frigjort fra nazistisk okkupasjon fordi nordmenn var modige alene.

Motstandskampen var avgjørende – men uten hjelp utenfra ville ikke nazismen blitt
slått.

Å late som noe annet er å omskrive historien.

Iranerne står nå overfor et regime med full militærmakt, paramilitære styrker, total
kontroll over domstoler, fengsler og informasjon.

Å si at de skal klare dette alene, er i praksis å si: «Vi aksepterer at dere dør.»

Les også: Norges ansvar i et land som blør

Blant iranere i eksil – og blant demonstranter inne i Iran – vokser det nå fram støtte til et parlamentarisk monarki, med Reza Pahlavi som et samlende symbol i en overgangsfase.

Ikke som nostalgi. Ikke som diktatur. Men som et bevisst valg for sekularisme, maktbalanse og et politisk system uten religiøst herredømme.

Dette handler ikke om å samle makt hos én person.

Det handler om institusjoner som begrenser makt – ikke helliggjør den.