– Dette er vårt paradis

Sam fra Canada har reist i to dager for å oppsøke stedet, som ligger anonymt plassert mellom Kyiv og Odesa.

– Det er den største jødiske pilegrimsferden i verden, sier Sam.

Tre dager hvert år endrer Uman karakter.

Gatene, balkongene og takene fylles til randen av menn kledd i sort og hvitt. Det er knapt en kvinne i sikte.

Tradisjonen er over 200 år gammel.

– Det er en by hvor en veldig berømt rabbiner ble begravet. Hans budskap var å inspirere og løfte opp de svake og fattige. Det er det dette handler om.

Nå reiser titusenvis av hasidiske jøder for å feire jødisk nyttår her hvert år.

Her ønsker de å få tilgivelse for det siste årets synder og be om renselse.

Hasidiske jøder er enkle å kjenne igjen med sine særpregede sidelokker og tradisjonelle klesstil. Gifte menn bærer gjerne hodeplagget streimel, en stor og rundt hatt laget av dyrepels.

Dagene starter med morgenbønn.

Noen leser salmevers hele dagen.

– Høydepunktet har vært bønn. Det er så mange ulike synagoger, så mange ulike bønner du kan velge mellom. Jeg tilbrakte syv timer på morgenbønn. Det varer vanligvis i to timer, forteller Sam.

Rundt 35.000 mennesker har kommet. Normalt bor det drøyt 80.000 i Uman. Noen hundre av dem er jøder.

Halvannen million ukrainske jøder ble drept under andre verdenskrig, rundt 17.000 av dem bodde her. Historien er mørk, men de kommer tilbake hvert år.

Pilegrimsferden har overlevd Sovjetunionens religionsundertrykkelse, holocaust og koronapandemien.

Slitne bygninger fylt til randen av folk som skal besøke graven til Nakhman av Bratslav, som døde her i 1810.

Rabbineren oppfordret troende til å besøke graven sin. Dersom pilegrimene gjengir ti utvalgte salmevers og gir til veldedighet, lovet han å gjøre sitt beste for å beskytte dem.

Hebraisk, jiddisch og engelsk overtar for ukrainsk disse dagene. Flere har vel å merke lært seg frasen for portforbud – kommandantskyj tsjas – etter å ha blitt jaget inn av politiet etter midnatt.

Technomusikk med øreorm-tekster som nevner Uman, rosh hashanah eller rabbi nakhman dunker fra anleggene gjennom dagen.

– Uman, rosh hashanah, dette er vårt paradis, roper en fransktalende mann inn i mikrofonen, før han løper videre nedover gaten.

Politiet er sjelden langt unna, verken israelsk eller ukrainsk. Dialog skal forhindre konfrontasjoner.

Feiringen her hadde tidligere et rykte på seg for prostitusjon og bruk av dop. Kriminelle fra det tidligere Sovjetunionen skal ha tjent gode penger, men nå går det roligere for seg.

Skikkene er deres egne under sabbaten.

De bruker ikke elektronikk. Mobil-telefoner legges igjen og heisen får stå i fred – med mindre andre trykker på knappene som opererer den. Sigarettene tennes ved hjelp av andres sigaretter. Ild kan videreføres, men ikke tennes på ny.

«Kommandantskyj tsjas» stanser definitivt ikke festen ved midnatt.

Bading forbudt betyr bare bading litt lenger borte. Søppel flyter.

De lokale er delte i meningene om den årlige tradisjonen, men få vil kritisere den åpent. De tjener gode penger.

– Det var verre for noen år siden. Da etterlot de seg enda mer søppel, og laget mer kvalm. Nå holder de seg for det meste innenfor dette området, sier en pensjonert kvinne, som forsøker å gjøre butikk.

Navnet ønsker hun ikke på trykk.

Turistgaten (tidligere Pusjkin-gaten) er et interessant og litt underlig skue. Ikke alt kan forklares. Folk er dypt inne i bønn.

Dans, salmer og tårer går hånd i hånd. På kvelden av den andre dagen går pilegrimene i kø ned fra sentrum av feiringen til innsjøen.

Her kaster de syndene sine i vannet.

Koronapandemien stengte grensene og dempet feiringen, men Russlands angrepskrig har ikke temmet den. Ingen reagerte da flyalarmen gikk på festivalens første dag.

– Når det er riktig å gjøre det ... Da må du bare gjøre det, selv om det er farlig. Du må navigere rundt farene. Vi har ikke sett noen missiler fly over oss, sier Bob Benjaminov fra Baltimore i USA.

Han besøker stedet for første gang sammen med faren, som er en stor tilhenger av Nakhman.

Ingen av de NRK snakker med peker på krigen som en begrensende faktor.

– Jeg bekymrer meg ikke. Dersom Nakhman sier jeg skal komme, så kommer jeg. Jeg er ikke redd for noe, sier Noam, som har kommet fra Israel.

Han mener alle jøder bør ta turen, selv de som ikke regner seg som hasidiske.

NRK spurte flere av pilegrimmene hva de tenkte om Israels krigføring i Gaza. Ingen ønsket å uttale seg offentlig.

En eldre herre kalte Israel for en mafios politistat, og skulle be på vegne av «de forræderske handlingene» hjemlandet begikk mot religionen. Flere mente det var i strid med jødedommen.

Andre ville utfordre, diskutere og forklare hvorfor det skjedde. Barn i tenårene brukte sterke ord til støtte for krigen og mot Palestina.

Ukraina satte graven til Nakhman av Bratslav på listen over verneverdige objekter i 2025.