Dette må bli kvinnenes århundre

Hvis vi vil se planeten og vår egen art blomstre på nytt, må det 21. århundret bli kvinnenes århundre, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge, Aftenposten

I en verden preget av kriser og tapte illusjoner, vokser en ny kraft frem. Unge kvinner velger omsorg og fellesskap fremfor makt og marked. Ligger håpet der?

Da Robert Jenrick var immigrasjonsminister for De konservative i Storbritannia, beordret han at murene i mottakssenteret for enslige mindreårige flyktninger skulle overmales. Ikke fordi de trengte renovering, men fordi de muntre tegningene på murene, basert på populære tegneseriefigurer, ville gi barna det helt gale inntrykket at de var velkomne. Det var de ikke.

Avvisende, betonggrå murer skulle derimot bebude den skjebnen som ventet barna, nemlig at de ville bli avvist og slik henvist til et liv som rettsløse mindreårige i ingenmannsland.

Jeg kan ikke la være å tenke på om vi i de siste månedene kanskje mentalt opplever oss selv som enslige flyktningbarn, som er blitt berøvet de trøstende illustrasjonene på betongveggene som omgir oss.

Superhelter

Siden andre verdenskrig har vi snakket om den såkalte internasjonale orden. Det var vår, de voksnes, utgave av barnas tegneseriehelter. Nato, EU og USA som demokratiets forsvarere. Vel kunne det være kaos og dyp fattigdom visse steder i verden, men de utgjorde aldri noen trussel mot stabiliteten i den internasjonale orden som alltid, dypest sett, var vår orden, aldri deres.

Siden valget av Donald Trump som USAs president er ingenting lenger det samme. Vi kan like godt våkne opp og innse at den internasjonale orden ikke lenger eksisterer. Hvis den da noen gang gjorde det. Men illusjonen om den gjorde det. Den trøstende, betryggende løgnen om at vi hadde styr på verden, den fantes til for omtrent fem måneder siden.

Men rådvillheten vår begynte ikke med Donald Trump. La oss ikke falle for den illusjonen at alt gikk bra inntil Donald Trump kom til makten. Vi levde på forhånd i en skrikende unormal verden. Trump er bare legemliggjørelsen av krisen vår.

Trump er bare legemliggjørelsen av krisen vår, skriver Carsten Jensen. Foto: Evelyn Hockstein, Reuters

Dystre tanker

Klimakrisen har den tyngste skyggen av alle, og det er den som sletter alle bildene på velkomstsenterets murer og får foreldre til for første gang i etterkrigstiden å tenke at deres barns liv ikke blir like godt som deres eget. Og det finnes ikke en mer nedslående, håp-berøvende tanke enn den.

Når fremtiden lukker døren og alle veier inn i den forekommer oss ufremkommelige, er alt som blir igjen å overgi seg til nåtiden, den som alltid byr oss en fristende varekatalog av selvforglemmende adspredelser.

«Grip dagen», lød en gammel oppfordring om å leve livet mens du har det. Men overgivelsen til nuet er utstyrt med fall-lem, og det er langt ned når vi altså snakker om den sjette masseutryddelsen av Jordens arter.

Farlig nostalgi

Hva gjør vi i en tid uten rollemodeller? Griper tilbake til de gamle. I alle fall hvis man skal tro undersøkelser som viser at unge menn midt i sin usikkerhet søker mot misogyne macho-roller, klimafornekting og det ytterste høyre, alt sammen markeringer som skal styrke en selvfølelse i krise.

Men her er den gode nyheten, og jeg mener virkelig den gode nyheten. Undersøkelser viser at de unge mennenes søking mot det ekstreme ikke er på nær så markant som unge kvinners rykk mot feminisme og grønn politikk.

Denne konstateringen finner vi i The Guardian, i en artikkel skrevet av Cas Mudde, nederlandsk statsviter og anerkjent ekspert på Europas ekstremistiske ytterfløyer.

Mudde stiller det innlysende spørsmålet: Hvorfor har ingen bemerket kvinnenes markante dreining? Han gir et like så innlysende svar: Det er alltid mennene som anses som samfunnets drivkraft. Det er derfor de fortapte menn på ytterste høyre fløy får all oppmerksomhet, mens kvinnenes langt mer signifikante skift mot venstre blir oversett eller ignorert. Men et vendepunkt er på vei. Det er en kamp på broen av Titanic, og det er også en kjønnskamp.

Dette forløsende rykket blant unge kvinner som våger å tenke en ny fremtid for oss alle, har også alt fått sitt manifest. Forfatteren av det er en ung dansk feminist, Emma Holten, som har skrevet boken «Underskud». Den er fortjent nok under oversettelse til ti språk. Tittelen er ikke lovende, men undertittelen sier til gjengjeld alt: «Om verdien av omsorg».

Carsten Jensen løfter frem den danske forfatteren Emma Holten. Foto: Claudia Vega/Res Publica

Myke hender?

Vi lever i et ubønnhørlig diktatur som ikke påberoper seg noen politiske doktriner, men i stedet presenterer seg som en økonomisk naturlov, skriver Emma Holten.

Det er markedsøkonomiens diktat at det skal settes en pris på alle menneskelige relasjoner. Men omsorg faller alltid utenfor. For hvordan prissetter man den omsorgen vi gir de svake, de syke, barna, venner og familie og hverandre – for ikke å snakke om naturen?

Omsorg er i markedsøkonomiens øyne et underskuddsforetak, og er derfor sett ned på og marginalisert, selv om det er omsorg som er ethvert samfunns drivende kraft. Emma Holtens bok er et oppgjør med en tenkning der alle menneskelige relasjoner reduseres til varer på et marked og omsorg nedvurderes som en underskuddsforretning.

Frihetskampen i den vestlige tradisjonen handler ifølge Emma Holten, alltid om retten til å gi eller slippe å gi omsorg.

Er Italias statsminister Giorgia Meloni er besatt av maskulinkraft? Foto: SHAWN THEW, POOLReuters

Vi snakker om menneskerettigheter, men reduserer dem til det egenrådige individets utfoldelsesmuligheter. Vi snakker aldri om retten til å gi eller motta omsorg. Tvert imot blir avhengighet av andre avvist som tegn på ufrihet. Det samme gjør forpliktelsen til å hjelpe. Men frihet og fellesskap er ikke motsetninger.

Hva er vi uten den omsorgen og empatien som er ethvert fellesskaps oksygen? Ingenting. Vårt samfunns sanne verdi måles ikke i profittrater, men på hvor mye vi er der for hverandre.

Omsorg for hverandre og for planeten, det er den sentrale verdien, den eneste som kan sikre vår overlevelse. Derfor skal kvinner føre an overalt i samfunnet, og de skal opptre i en helt ny type lederroller – fjernt fra den maskuline maktbesettelsen som preger figurer som Danmarks Mette Frederiksen, Italias Giorgia Meloni, Frankrikes Marine le Pen, og Tysklands Alice Weidel.

Naturen, redningen?

Hvem er det som ikke har snakket med potteplantene i vinduskarmen? Kunne arbeidet i hagen ikke være et forsøk på en dialog, en søknad om medborgerskap i naturen? Kunne ikke dyrkingen av jorden være det samme? Jeg drømmer om å se oss som hverandres og naturens sanne medborgere.

Hvis vi vil se planeten og vår egen art blomstre på nytt, må det 21. århundret bli kvinnenes århundre.

Slik skal Jorden være, et velkomstsenter for arter og mennesker, ikke bare med muntert malte vegger, men også med varme hender som tør å ta imot.

Oversatt til norsk av Bjørg Hellum