Diagnoser er ikke problemet

«Nå skal alt og alle ha en diagnose. Er det til hjelp, eller lurer vi oss selv?» skriver NRKs politiske kommentator Tone Sofie Aglen i en Ytring nylig.

Det er forståelig at mange reagerer: Har vi begynt å sykeliggjøre det normale? Har diagnoser blitt en snarvei til hjelp? Spørsmålene er relevante. Problemet oppstår når uroen rettes mot feil sted.

For noen av oss er dette ikke en prinsipiell debatt, men erfaring. Jeg fikk selv en ADHD-diagnose sent i voksen alder. I ettertid er det vanskelig å ikke se hva manglende forståelse kostet.

Relasjoner som raknet – til slutt også et samliv. Og ikke minst en gjennomgående følelse av ikke å strekke til.

Uten en forklaring blir problemene personlige: Det er ikke situasjonen som er vanskelig, det er deg det er noe galt med.

Påstanden om at «alt og alle skal ha en diagnose» bygger på en forestilling om at det diagnostiseres for mye. Det finnes lite som tyder på det.

Økningen i ADHD-diagnoser kan i stor grad forklares med bedre kunnskap, særlig om hvordan tilstanden arter seg hos kvinner og voksne – grupper som lenge har blitt oversett.

Når flere får en diagnose, kan det like gjerne bety at vi endelig ser noe som alltid har vært der.

Samtidig antydes det at det «lønner seg» å få en diagnose. Det stemmer dårlig. ADHD er forbundet med med økt risiko for frafall i skole, vansker i arbeidslivet og rusmiddelbruk.

I tillegg ser man høyere risiko for ulykker og tidlig død. Dette er ikke en gruppe som får fordeler – det er en gruppe som betaler en høy pris.

Når diagnoser fremstilles som en inngangsbillett til hjelp, peker det egentlig på et annet problem: at systemet er rigget slik at man må ha en diagnose for å få støtte.

Det er en reell utfordring. Men løsningen er ikke færre diagnoser, det er et system som i større grad gir hjelp basert på behov.

Bekymringen for at flere diagnoser betyr mindre hjelp til de sykeste, bygger også på en for enkel forestilling. Ressurser i helsevesenet er et spørsmål om prioritering. Hvis flere trenger hjelp, må kapasiteten opp – ikke definisjonene snevres inn.

Dessuten vet vi at ubehandlet ADHD ofte fører til større belastninger senere, både for den enkelte og for samfunnet.

Det hevdes også at diagnoser kan bli en selvoppfyllende profeti – at man begynner å se seg selv gjennom en merkelapp og dermed begrenser seg. Det kan skje for noen. Men for mange er erfaringen motsatt.

En diagnose gir en forklaring: «Det er ikke bare jeg som er lat eller ustrukturert – det er en grunn til at jeg strever.» Den innsikten gjør det lettere å ta grep.

Behandling, både medisiner og tilrettelegging, er dessuten vist å redusere risikoatferd og bedre fungering. For de fleste handler det ikke om å bli låst, men om å få verktøy til å fungere bedre.

Min erfaring er nettopp dette. Jeg hadde lenge en mistanke om hva det kunne være. Men jeg forsto det ikke – ikke hva det faktisk innebar, og hvordan det preget livet mitt.

Først da jeg fikk diagnosen, falt brikkene på plass. Det handlet ikke lenger om å være «dårlig» eller «lite disiplinert», men om å forstå egne mønstre. Den forskjellen er avgjørende.

Påstanden om at vi er i ferd med å gjøre personlighetstrekk til sykdom, bommer også. ADHD handler ikke om å være «litt annerledes».

Det handler om vansker med å regulere oppmerksomhet, impulser og aktivitet – vansker som over tid gir tydelige problemer i hverdagen. Det er graden av konsekvenser som avgjør om man får en diagnose, ikke hvor «uvanlig» man er.

Det er riktig at vi bruker flere psykologiske begreper i dagligtalen. Folk sier de har angst eller er deprimerte, der man før kanskje ville sagt bekymret eller lei seg. Men det betyr ikke at flere faktisk får en diagnose. I helsevesenet stilles diagnoser fortsatt etter klare kriterier.

Kommentaren peker likevel på noe viktig: at diagnoser i praksis ofte er nøkkelen til hjelp, tilrettelegging og forståelse. Her ligger det en reell utfordring. Men igjen er det systemet som må diskuteres, ikke selve diagnosene.

Hvis vi begynner å så tvil om diagnosers legitimitet, er det først og fremst de som faktisk trenger dem som rammes.

For konsekvensene av å ikke bli forstått er reelle. Det handler ikke bare om praktiske vansker, men om skam. Om å leve med en følelse av å være ubrukelig, fordi man ikke har et språk for det man strever med.

Nettopp derfor er kunnskap så avgjørende. For sannheten er at de fleste ikke vet hva ADHD faktisk er – ikke før de får det tett på livet, eller får en diagnose selv.

Debatten om «diagnosesamfunnet» er viktig. Men den må føres med større presisjon.

Hvis vi blander sammen språkbruk, systemproblemer og alvorlige tilstander, risikerer vi å gjøre det vanskeligere for mennesker med reelle utfordringer å få den hjelpen de trenger.

Det er en pris vi ikke bør betale i forsøket på å forenkle en vanskelig debatt.