Dommen fra de overlevende er knusende

Det er vondt å tenke på at så mange opplevde å bli overlatt til seg selv etter terroren, skriver Espen Evjenth. Her under fjorårets minnemarkering for terrorangrepet 25. juni 2022. Foto: Lise Åserud, NTB

Det er ikke til å tro at vi ikke har klart å gjøre det bedre, 14 år etter at terroren 22. juli rystet hele Norge.

25. juni 2022 er en mørk dato i norsk historie. Den natten tok en radikalisert islamist med seg våpen til Oslo sentrum for å drepe så mange han kunne av dem som var ute under Oslo Pride.

I etterkant av terroren besluttet myndighetene seg raskt for ikke å etablere noe mottakssenter for berørte og pårørende. Det ble ikke erklært noen nasjonal krise. De rammede skulle følges opp innenfor de etablerte strukturene i helsevesenet og politiet.

Med offentliggjøringen av 25. juni-studien i forrige uke fikk vi håndfast kunnskap om hvordan dette fungerte. Dommen fra de overlevende er knallhard:

Over halvparten opplevde at hjelpeapparatet var dårlig organisert, lite tilgjengelig og ikke hadde nok tid til dem. Og over 60 prosent opplevde at hjelpen de fikk, ikke var tilfredsstillende.

Dette er enda dårligere resultater enn det som kom frem i Utøyastudien. Det er ikke til å tro at vi ikke har klart å gjøre det bedre, 14 år etter at terroren 22. juli rystet hele Norge.

Nasjonale anbefalinger følges ikke

Dagens system er basert på at kommunene har ansvaret. Nasjonale føringer er å regne som anbefalinger. For hendelser som 25. juni er det Helsedirektoratets nasjonale veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer som gjelder.

I veilederen heter det at kommunene bør drive proaktiv psykososial oppfølging av rammede. Det innebærer å henvende seg direkte til dem det gjelder, med tilbud om hjelp i en tidlig fase, å ta kontakt på nytt etter noe tid og å gi rammede en fast kontaktperson.

Begrunnelsen for at dette bør gjøres, er at «sjokk, uvirkelighetsfølelse og opplevelse av sterk energiløshet kan bidra til manglende evne til å be om hjelp», ifølge veilederen. Og når direktoratet skriver «bør», så er dette ment som en sterk anbefaling som vil gjelde i de aller fleste tilfeller.

Problemet er bare at det er svært få som faktisk får en slik oppfølging.

En knusende dom

I 25. juni-studien er det kun én av ti som oppgir at de har fått en fast kontaktperson. Nesten to tredjedeler svarer «ikke i det hele tatt» når de blir spurt om de ble tilbudt hjelp uten å måtte be om det. Halvparten har fortsatt hjelpebehov i dag, og én av fire oppgir at de har udekket hjelpebehov.

Forskerne har også funnet en sammenheng mellom symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og udekket hjelpebehov. Det tyder på at de som får det verst, også har vanskeligst for å få hjelp – akkurat slik det står i Helsedirektoratets veileder. Likevel har man ikke klart å følge dem opp.

Alt i alt er dette en knusende dom over systemene vi har for å ivareta rammede etter en katastrofe. Det er vondt å tenke på at så mange opplevde å bli overlatt til seg selv etter terroren.

Nasjonal styring

I forbindelse med studien er det opprettet en losordning for å hjelpe berørte med udekkede hjelpebehov videre i systemet. Vi forventer nå at de det gjelder, får den oppfølgingen de trenger.

Samtidig mener vi at det må innføres nasjonal styring av oppfølgingsarbeidet etter terror, slik at neste gruppe berørte får det bedre hvis terroren rammer igjen. Da må noen få et helhetlig ansvar for å sikre seg oversikt og sørge for at alle de som trenger det, får hjelp.

Bilder vist i rettsaken mot terroristen Zaniar Matapour, frigitt fra politiet. Viser skuddhull ved London pub, Per på hjørnet og Herr Nilsen. Foto: Politiet

Alternativet er at terrorofre ikke blir fanget opp, ender opp som kasteballer i systemet og ikke får hjelpen de trenger for å komme seg videre. Det gjelder særlig for helsehjelp, men også for juridisk støtte og tilgang på informasjon.

Tidlig og god hjelp kunne hjulpet mange til å få det bedre og forhindret at terrorofre faller ut av jobb, studier og sosiale arenaer.

Står vi sammen?

Å ivareta ofre etter et terrorangrep er viktig for tilliten i samfunnet. Når man blir utsatt for noe så forferdelig og etterpå opplever at resten av samfunnet ikke synes det var så nøye, så kan man fort miste troen både på myndighetene og sine medmennesker.

Da kan det være verdt å nevne ett av de positive punktene i studien, nemlig at berørte i stor grad har opplevd støtte fra familie og venner. Fire av fem oppgir at de har folk som bryr seg om dem, lytter og gir dem omsorg. Alle dere som har slått ring om oss og hjulpet oss med stort og smått, er hverdagsheltene i dette.

Men det kan ikke være opp til de nære og kjære å skulle hjelpe noen ut av det mørket som følger med traumereaksjoner etter terror. Det er en oppgave som krever innsats fra profesjonelle med riktig kompetanse.

Vi sier ofte at vi skal stå sammen mot terror. Men hva betyr det om ikke det innebærer å slå ring om dem som uforskyldt ble rammet? Om vi skal kunne fortsette å erklære at vi står sammen, må vi i det minste klare å sørge for at terrorofre ikke blir overlatt til seg selv.