Drapet på tre år gamle Laila

17. mai 1945 er freden etter andre verdenskrig blitt åtte dager gammel, og logistikkutfordringene står i kø for både seierherre og taper.

33 år gamle Helmut Köchert, løytnant i Hitlers slagne hær, har på nasjonaldagen et spesielt ansvar: Hans patruljebåter skal ledsage et stort krigsskip fra Svolvær til Bogen 10 mil unna, med 550 tyske soldater om bord.

Soldatene skal snart sendes tilbake til et Tyskland i ruiner, men først skal de interneres.

• Visste du at det er 350.000 tyskere i Norge når krigen er over? Å sende alle hjem vil ta tid. Derfor interneres mange av dem i egne leirer.

  Foto: Fotofirma M.Lind / Museum Nord

• Tyskerne bevarer kommandolinjen og har selv ansvaret for avvæpning etter krigen. Enkelte steder får tyske offiserer lov til å beholde våpnene sine, og tillatelse til å bevege seg fritt.

  Foto: Finnmark Fylkesbibliotek

• I nord trenger man tysk hjelp for å vedlikeholde kanoner og båter. De får norsk skyt for godt samarbeid, men også kjeft for øl-plyndring, fugle-skyting og fiske med håndgranater.

  Foto: Albert Kiel / Nordmørsmusea

Köcherts overordnede er en kaptein på krigsskipet. Det er han som skal stikke ut kursen. Velger han den trygge, men værutsatte leden sør for Sandøya, eller snarveien i nord, gjennom den beryktede Molldøra?

Kapteinen er tysk, men skipet er norsk.

Han tar sjansen og velger den korteste veien.

Det går selvfølgelig skikkelig galt.

Allerede ved terskelen til Molldøra går de på. Grunnstøter. Skroget taper sammenstøtet med en stor stein under havoverflaten og skipet begynner å ta inn vann.

Kapteinen beordrer kurs mot land, og krigsskipet «Tordenskjold» ender i fjæresteinene nord på Lille-Molla.

På andre siden stuper bratte fjell ned mot sundet i sør, som skiller Lille-Molla fra den mye mindre Sandøya. Lailas familie aner dermed ikke at det ligger et krigsskip i fjæresteinene, på den andre siden av naboøyas majestetiske fjell.

De nærmeste beboerne, derimot, blir vitne til et utrolig skue:

Rundt skipet er det hektisk aktivitet. Soldatene har kommet fra grunnstøtingen i behold, men patruljebåtene og Helmut Köchert må gjennom dagen og kvelden gå i skytteltrafikk tilbake til Svolvær med soldatene.

Etterforskningen kommer også fort i gang. Anklagene om sabotasje hagler fra norsk hold. Ble skipet kjørt på grunn med vilje? Var besetningen dritings?

Etter noen dager forklarer Helmut Köchert seg i havariets rettsavhør:

– Jeg så soldater bli fraktet i land og om bord i båtene våre. Jeg la ikke merke til at noen falt i vannet. Det var heller ingen drukkenbolter eller tilfeller av fyll som jeg la merke til.

Etterforskningen tar flere uker, og tyskerne i Svolvær får så ørene flagrer. Midt i denne stormen tar offiser Helmut Köchert et dramatisk valg.

Valget vil få enorme konsekvenser for ham selv – og en tre år gammel norsk jente.

Helmut bestemmer seg for å stikke av.

Natt til 7. juni er løytnant Köchert i en av sine patrulje­båter på vei fra Bogen til Svolvær. Så beordrer han besetningen om å stoppe.

Han setter seg i en gummibåt og forsvinner i nattemørket.

Med seg har han utstyr. Masse utstyr: kofferter, sekker med klær, toalett­saker, maskin­gevær, ammunisjon og uniformer. I tillegg har han med seg tre sekker med mat. Altfor mye for én person å bære med seg!

Helmut går på land på Lille-Molla.

Her får han hjelp av noen lokale til å frakte alt utstyret lenger inn på øya, enten frivillig eller ved tvang. Bare noen uker tidligere ledet han et rednings­arbeid på dette stedet.

Nå er han her igjen – som desertør i sivilklær.

Tyskerne varsler norsk militær­ledelse om flukten. De legger ved opplysninger om en tidligere hendelse: Den 8. mai beordret Helmut sine medsoldater om å «fortsette kampen i Norge».

Nordmennene stempler Helmut som en «ivrig nazist»: en de tror er bevæpnet og farlig.

Vi vet ikke om Helmut var en over­bevist nazist eller bakgrunnen for ordren om å fortsette å kjempe. Krigen var ikke formelt over før natt til 9. mai.

Det vi vet, er at Köcherts familie hjemme i Tyskland har planer om å flykte. Kan Helmut ha hatt en flukt i tankene helt siden han kom til Norge, eller tar planen form nå i kaoset etter krigen?

Kanskje kan hans personlige sorg hjelpe oss å forstå ham.

Før Helmut blir kalt inn til tjeneste i Norge mars 1945, opplever han å miste sin eneste datter hjemme i Hamburg. Hun ble bare to måneder gammel.

Er det da han og kona snakker om fremtiden?

Ved krigens slutt tar kona med barna og flykter fra den ned­bombede tyske byen. De lykkes med å komme seg på en båt til Sverige.

På samme tid i Norge er det mange tyskere som forsøker å ta seg over grensen. Få har så gode grunner som Helmut.

Ifølge en svensk familie­bok er det nettopp det som er planen:

Helmut skal til sin svigerfamilie.

Idet Helmut stikker av i Norge i juni, er faren for å bli tatt ved svenske­grensen stor.

Alt utstyret kan tyde på at han skal flykte med noen andre, men det er også en annen grunn til å ha med seg så mye mat og klær:

Her, på Lille-Molla utenfor Svolvær, kan han ligge i skjul og vente.

Men.

Helmut blir oppdaget.

Det utenkelige skuddet

Det går bare to dager før en lokal fisker ser den tyske løytnanten.

Fiskeren reiser fra Lille-Molla til Skrova og rapporterer til hjemme­styrkene. De samler rundt 20 bevæpnede soldater om bord i en fiskebåt og drar for å finne Helmut.

De fleste soldatene er lokale menn i 30-årsalderen, menn som til vanlig er bakere og fiskere. Noen har lite våpenerfaring, andre har deltatt i motstandsbevegelsen under krigen.

Om bord er også en gruppe med politisoldater og den lokale fiskeren som oppdaget Helmut.

Fremme på Lille-Molla finner de norske soldatene alt utstyret, men den tyske løytnanten er sporløst forsvunnet.

På samme sted denne dagen er tilfeldigvis også Lailas far.

Faren jobber med torving når han ser alle soldatene. Kort tid etter ser han også en eldre dame roende innover mot dalen; det er hans egen mor fra Sandøya.

Hun kommer med en dramatisk beskjed til sønnen:

«Du må skynde deg hjem om du skal ha et håp om å se din Laila i live!»

Faren skynder seg hjem til familien og får fraktet Laila til Svolvær. Det er han som tar imot beskjeden fra legene om at tre­åringen ikke vil overleve.

Samme kveld drar han tilbake til Sandøya og sin traumatiserte familie.

Han har båret på en mistanke siden moren hentet ham på Lille-Molla, så han går en runde rundt huset.

Så roper han inn til kona:

«Barnet er skutt!»

Innvendig har ingen lagt merke til det, men ute, rett ved vinduskarmen, ser de det.

Et sort hull.

Vinduet som barna satt ved, peker sørvest mot Skrova. Lailas far retter mistanken mot soldatene som dro for å finne Helmut på Lille-Molla, og melder dette til politiet.

Politivakten kontakter Skrovas hjemme­styrker. Lederen benekter skyting i nærheten av Sandøya og går i stedet til verbalt angrep på den drepte jentas far:

I Svolvær oppstår det nå full forvirring om hva som har skjedd.

Helmut blir anklaget for mordet på Laila og blir en svært ettersøkt mann. Flere soldater blir sendt for å finne ham – «levende eller død».

De leter ved krigsskipet på Lille-Molla. Flere uker etter havariet er det fortsatt mange tyskere her. De finner ikke Helmut blant dem, men beordrer alle med seg.

Det er sent på kvelden i det en liten og ødeliggende øy i Lofoten inntas av en drøss norske og tyske soldater.

Lailas far tar imot gjestene og viser dem kulehullet.

En norsk offiser gjør så de første under­søkelsene i det som senere skal bli en drapsetterforskning.

Han er ikke i tvil: Helmut kan umulig stå bak.

Som faren forklarte til politiet: Hus­veggen med kulehullet peker ikke mot Lille-Molla, hvor Helmut gjemmer seg.

Kulehullet peker mot Skrova – to kilometer unna.

Kulehullet matcher heller ikke med prosjektiler fra tyske gevær. Til det er hullet for lite.

Men det passer en norsk rifle – det samme våpenet som norske hjemme­styrker bærer med seg.

Alt tyder på et helt vanvittig vådeskudd.

Offiseren som undersøker kulehullet, skriver:

«Skuddet kom helt sikkert fra et skip eller båt ute på sjøen ca. 1500 meters hold… Huset ligger slik til at det ikke kan sees fra sjøen. Det er derfor på det rene slump at skuddet traff huset.»

Fra den avstanden er Sandøya bare ett av mange berg i det fjerne.

For å treffe Laila ved middagsbordet må kulen reise over sjøen fra en båt i fart, over Sandøyas mange berg og kratt, til motsatt side hvor huset står.

Dødskulen trer så gjennom fire tommer med trevegg ved vinduskarmen. Hus­veggen er halvråtten, så den klarer ikke å stoppe den.

Kraften som er igjen i kula, sender den over kjøkkenbordet og treffer Laila i øvre del av hodet…

…i det øyeblikket hun reiser seg fra en stol.

• Politiet er på Sandøya få dager etter hendelsen. De rekonstruerer skuddet.

• Her forklarer de hvordan Laila stod da kulen traff henne.

• «Fot. 5. Tatt inne i kjøkkenet. Slik satt forulykkede da hun ble truffet av den drepende kule-.»

• «Fot. 6. Tatt fra kjøkkenet imot skuddretningen innsiktet etter kulens hull i vinduskarmen–.»

• «Fot. 3. Tatt fra syd. Personene 1–2–3 viser hvilken retning kulen hadde–fra Svesundet_.»

• Fot. 4. Tatt fra nord. Linjen a – b viser kulebanens retning.

• «Fot 2. Fot tatt fra syd. Pilen hvis hullet etter kulen i karmene. Gjennom vinduet ses hvordan forulukkede satt da hun ble truffet.»

• «Fot. 1. Huset hvor den forulykkede bodde. Mannen peker på stedet hvor kulen traff vinduskarmen.

  Foto: Politiet / Statsarkivet

«Vær så snill og hjelp meg»

Saken etterforskes nå som et uaktsomt drap begått av norske soldater.

Få timer etter at Laila erklæres død, gir faren sin forklaring til politiet. Da har også lederen for Skrovas hjemmestyrker ringt politiet og erkjent at barnet ble skutt – men insisterer på at det ikke kan ha vært dem.

For å oppklare saken sender politiet kula, som ble hentet ut av hodet på Laila, en bit av hus­veggen hvor kula gikk gjennom, og tre av hjemme­­styrkes rifler til Oslo for tekniske analyser.

Der får de treff.

Krimteknikerne oppdager identiske riper i dødskulen og en testkule avfyrt fra en av de tilsendte riflene.

Politiet vet nå at det dødelige skuddet kan knyttes til hjemme­styrkene. De gjennom­fører en rekke avhør og får soldatenes versjon:

Forklaringen de gir politiet, er at to lokale menn fikk opplæring med tyske mauserrifler. De fikk skyte hvert sitt skudd kort tid etter avreise fra Skrova.

De to skuddene, sier de, ble avfyrt i motsatt retning av Sandøya.

Men den versjonen er det ikke alle som deler.

Fiskeren som først oppdaget Helmut på Lille-Molla, er også om bord i båten.

Han skildrer en annen, mer hensynsløs oppførsel:

Den lokale fiskeren forteller videre at han så det ble skutt med samme våpen som tok livet av Laila. Denne forklaringen er den eneste som samsvarer med de tekniske bevisene.

Politiet har drapsofferet, kule, våpen og øyenvitne – de vet nesten alt.

Men ingen vil utpeke hvem av dem som skjøt det fatale skuddet.

Dermed står saken fast.