Drømmen om et kreft­slott på en brann­tomt

DEBATT: Hvordan kan Deloitte-rapporten anbefale å samle all behandling av gynekologisk kreft i Helse Vest i Bergen?

Rapporten fra Deloitte legger opp til en lokaliseringskamp, selv om forutsetningene for sentralisering til Bergen synes helt urealistiske per i dag, skriver Tilde Broch Østborg (bildet). Foto: Kristian Jacobsen

Det er under to år siden tilbudet til gynekologiske kreftpasienter ved Haukeland universitetssjukehus havarerte. Etter flere år med utfordringer med at overleger sluttet, traff det som en gang var et imponerende fagmiljø med avansert kirurgi og forskning i høysetet, isfjellet med stor kraft. De siste fire erfarne overlegene med kompetanse på kreftkirurgi og medisinsk behandling sa opp.

Det var ikke noen overraskelse at havariet kom, varseltegnene hadde vært til stede lenge, selv på avstand var det innlysende at det var overhengende risiko for at fagmiljøet skulle bryte sammen.  

Skal dette gjentas?

Men redningen kom på et vis, i form av redningsbåter fra store deler av landet: Pasienter ble sendt til SUS, Radiumhospitalet og St. Olav. Fra det gynekologiske kreftmiljøet ved SUS tok en over styringen av de ukentlige møtene for behandlingsplanlegging. Personell ble lånt ut fra flere sykehus, og sakte klarte en å få tilbake noe av funksjonene ved Haukeland. Men ikke uten betydelig kostnad: Det var betydelig risiko for forsinkelser og suboptimal behandling, og samarbeidet mellom avdelingene var sterkt preget av situasjonens alvor.  

Hvordan kan noe sånt skje, kan man undre seg over. Men viktigere burde man jo stille spørsmålet: Hvordan kan vi unngå at noe liknende skjer på nytt? 

Helse Vest, som har ansvar for det regionale krefttilbudet, bestilte en rapport fra Deloitte, om hvordan krefttilbudet til gynekologiske kreftpasienter i regionen kan optimaliseres. 

Resultatet er en rapport med en rekke anbefalinger, kort og forenklet fortalt, om å bygge et solid fagmiljø ved Kvinneklinikken på Haukeland, og påfølgende sentralisere alle større funksjoner dit i løpet av en tiårsperiode. Det anbefales også ved sentraliseringen å legge ned store deler av driften ved de andre sykehusene i regionen. I redelighetens navn skal det også nevnes at rapporten påpeker en rekke utfordringer med å lykkes med dette prosjektet, blant annet manglende personell til å drive opplæring av gynekologiske kreftkirurger, noe som i seg selv tar 5–10 år.

Hvor skal de komme fra?

Man trenger ikke en Deloitte-rapport for å forstå at store og robuste, fagmiljøer er et ideal å strekke seg etter. Men det er tre ting rapporten slett ikke tar innover seg: 
 
For det første: Status quo ved Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssjukehus er et gynekologisk kreftmiljø som per nå ikke har en eneste fast ansatt spesialist med tilstrekkelig kirurgisk erfaring til å drive opplæring, foruten én, som pensjonerer seg neste år. Rekrutteringen til gynekologifaget, særlig gynekologisk kreft, enda mer utenfor Oslo, er krevende. Kvinneklinikken ved Haukeland har hatt et tilnærmet fullstendig frafall av erfarne spesialister. Hvordan, og hvorfor, skal man bygge opp et kreftslott på en branntomt som har leirgrunn? 

For det andre: Når havariet skjedde var man helt avhengig av å nettopp ikke å ha lagt alle eggene i en kurv: Det var mulig for Kvinneklinikken på SUS å overta mer av utredning, planlegging og behandling selv.  

Av erfarne spesialister ved gynkreftseksjonen på SUS har det ikke vært en eneste oppsigelse de siste 20 årene. Det er ikke for å bagatellisere risikoen for frafall, eller underspille behovet for solide tiltak for kompetansebygging. Men: Vi har i hvert fall et stabilt miljø med godt samhold.

Skal vi bygge en enda større Titanic?

For det tredje: Rapporten fra Deloitte legger opp til en lokaliseringskamp, selv om forutsetningene for sentralisering til Bergen synes helt urealistiske per i dag. Hva tjener fagmiljøet på en slik konfliktsituasjon? Er denne kommunikasjonen egnet for å styrke rekrutteringen av leger til fagfeltet gynekologisk kreft? Selvfølgelig ikke, snarere tvert imot.
 
Helse Vest sier de skal se nærmere på rapporten og opprette arbeidsgrupper for å jobbe videre med prosjektet. Det vil nok være nyttig.
 
Det hindrer imidlertid ikke en undring rundt hva Deloitte ville ment om hvordan trafikken i Atlanterhavet skulle organiseres i 1913: Ville de anbefale å bygge en helt lik, men større Titanic, med samme planløsning, ved samme rederi, med flere passasjerer og uten tilstrekkelig personell, – og sende båten ut på jomfrutur?

For å bygge robuste strukturer som fungerer etter et havari må vi forstå og lære av hva som skjedde, hvorfor det skjedde, hvordan det skjedde, og å forholde seg til virkeligheten slik den er. Uten disse forutsetningene fremstår ikke rapporten mer enn en som en drøm om et kreftslott – et luftslott, om du vil.