«Du er for dum til å ta en doktorgrad»

Mange stipendiater i vår studie fortalte om veiledere som var fraværende, autoritære, kontrollerende eller direkte krenkende, skriver innleggsforfatteren. Foto: Frank May, NTB

Når veilederforholdet svikter, står stipendiaten alene. Å bytte veileder er nødvendig for noen, men risikabelt for alle.

Mange stipendiater ved norske universiteter og høgskoler havner i veilederforhold som er faglig uforsvarlige. I en del tilfeller er de direkte helseskadelige. Å bytte veileder kan være nødvendig, men er ofte et belastende og risikabelt valg.

Et forskningsprosjekt basert på intervjuer med 106 ph.d.-stipendiater i Norge som har byttet veileder, gir et urovekkende innblikk i hva som kan skje når veiledningen svikter.

God veiledning er avgjørende for å lykkes med en doktorgrad. Selv om både stipendiat og veileder har ansvar for samarbeidet, er maktbalansen skjev. Veileder validerer arbeidet, forvalter midler og påvirker karrieremuligheter.

Med mer makt følger et større ansvar

Selv om de fleste stipendiater er fornøyde med veiledningen, finnes det også en betydelig gruppe som får problemer.

Mange stipendiater i vår studie fortalte om veiledere som var fraværende, autoritære, kontrollerende eller direkte krenkende:

«Jeg fikk høre at jeg var for dum til å ta en doktorgrad. Du er ubrukelig. Det er ingen her som liker deg.»

Flere beskrev eksplisitte trusler om å sabotere doktorgradsprosjektet eller karrieren. Noen fikk lite eller ingen veiledning. Én måtte ha vitner til stede i all kommunikasjon. En internasjonal stipendiat ble truet med hjemsendelse dersom hen ikke fulgte veilederens ordre.

Slike erfaringer har en høy pris: Angst, depresjon, kroniske helseplager og langvarige sykmeldinger. Mange vurderte å slutte.

Hvorfor bytter de ikke bare veileder? Det kan virke enkelt – på papiret.

Ikke enkelt

I praksis er veilederbytte ofte tabubelagt og forbundet med risiko.

Responsen fra ledelsen varierte kraftig: Fra rask og støttende inngripen til passivitet, bagatellisering eller direkte motarbeidelse. Flere fortalte at institusjonen konsekvent stilte seg bak veilederen, uansett hva som hadde skjedd.

Noen fikk beskjed om at «her bytter vi ikke veileder». Enkelte ble pålagt å beholde veilederen «på papiret» fordi det var viktig for professoropprykk.

En sa: «Instituttlederen sa at vi måtte passe på de etablerte traverne.» Andre ble utestengt fra forskningsgrupper eller bedt om å «oppføre seg – eller slutte». Noen ble fratatt retten til å publisere med egne data.

Mange opplevde veilederbyttet som svært belastende. Flere måtte bytte fagfelt, mistet publiseringsmuligheter eller måtte begynne helt på nytt i et annet prosjekt.

Doktorgradsveiledning er tett knyttet til karriereutvikling, og veileder har i mange tilfeller stor egeninteresse i å «beholde» en stipendiat for publikasjoner, status og professoropprykk.

På bunnen

Studien gir innsikt i utfordringene sett fra stipendiatenes perspektiv. Veiledere kan også oppleve ensomhet og manglende oppfølging når konflikter oppstår. Men det er fortsatt stipendiaten som sitter nederst i hierarkiet, og som har mest å tape.

Å bytte veileder bør normaliseres, ikke oppleves som et personlig nederlag eller et karrieremessig selvmål. De fleste som gjennomfører et veilederbytte, rapporterer om økt motivasjon, bedre helse og progresjon i doktorgraden.

Derfor trengs:

• bedre kvalitetssikring av veiledning og tidlig inngripen ved problemer
• tydelige retningslinjer og effektiv behandling av veilederbytter
• uavhengige instanser, som for eksempel et stipendiatombud, som kan bistå når samarbeidet bryter sammen
• en gjennomgang av praksisen der veiledning av ph.d.-kandidater forventes for opprykk til professor

Hvis det virkelig er et mål å styrke forskningen, må forskerne selv tas bedre vare på. Særlig dem som er i startgropen.