«Ekte aksept handler ikke bare om å tåle forskjeller, men å faktisk godta at folk er forskjellige, og respektere dem»

Vi liker å tro at samfunnet vårt har kommet langt. Vi snakker om mangfold, toleranse og åpenhet. Mange sier at «i dag kan man være akkurat den man er». Men allikevel stiller jeg meg selv spørsmålet om vi egentlig har forstått hva aksept betyr?

Ofte sier folk at de «aksepterer alle», men det gjelder som regel bare så lenge du ikke er for annerledes. Så lenge du ikke er for stille, for fargerik, for høylytt, for synlig.

Det er lett å si at du er inkluderende, men alikevel er det mange som fortsatt blir dyttet litt ut til siden.

For eksempel så er det sånn at om en gutt går med rosa neglelakk, eller en jente har kort hår og ikke liker såkalte «jenteting», så får de ofte kommentarer. Kanskje ikke direkte stygge ord, men blikk, latter eller små hint om at de er rare. Ikke nødvendigvis fra voksne, ofte fra jevnaldrende.

Eller ta noen som er åpent skeive på ungdomsskolen. De får høre at det er «kult at du tør å være deg selv», samtidig som de holdes litt på avstand og blir snakket om på en dårlig måte. Det er ikke ekte inkludering. Det er «aksept» med betingelser.

Dette handler ikke bare om legning eller kjønn. Det gjelder også de som har funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser, de som tror på noe annet enn flertallet, de som mener noe annet en det du selv mener, eller de som bare har interesser som skiller seg ut. Kanskje du elsker anime, da blir du fort kalt «annerledes», eller om du liker å være hjemme i stedet for å dra på fest blir du enten glemt, utestengt eller bare ikke invitert.

Vi ungdommer vokser opp i en verden med mer frihet enn før, men også med mer press. Det forventes at vi skal «være oss selv» men ikke for mye. Ikke hvis det utfordrer det folk er vant til. Vi snakker mye om åpenhet, men mange tør fortsatt ikke vise hvem de egentlig er i frykt for å bli dømt, mobbet eller oversett.

Ekte aksept handler ikke bare om å tåle forskjeller, men å faktisk godta at folk er forskjellige, og respektere dem. Det betyr å kunne stå ved siden av noen som er annerledes enn deg, og akseptere dem. Å høre på folk med andre erfaringer, støtte dem når de møter motstand, og ikke minst, slutte å late som om dette ikke skjer.

Aksept er ikke noe vi bare kan snakke pent om i klasserommet eller skrive om på plakater. Det må vises i det vi gjør.

Hvordan vi velger å fremstå, hvem vi forsvarer og hvem vi tør å være nysgjerrige på i stedet for å dømme.

Så kanskje vi skal slutte å bare snakke om aksept, og begynne å vise den. I måten vi snakker til hverandre på, i hvem vi inkluderer, og hvordan vi står opp for de som ikke alltid får plass.

Vi må huske at vi alle er mennesker, og at alle har like stor verdi uansett.

Emma Moen-Homeland