Ekte barmhjertighet er nettopp å verne om livet

Spørsmålet blir da hvordan vi som samfunn møter mennesker når livet er på det aller vanskeligste?

Debatten rundt dødshjelp er på nytt satt på dagsorden. Dette skjer blant annet på bakgrunn av Venstre sitt landsmøtevedtak om å utrede dødshjelp, og nå er både Venstre og FrP representanter for en politikk som vil åpne for dødshjelp i Norge.

De to viktigste argumentene for de som støtter dødshjelp, er basert på prinsippet om selvbestemmelse og ønsket om å møte uutholdelig lidelse med barmhjertighet. Dette er kraftfulle argumenter, og når disse argumentene i tillegg kobles sammen med sterke, personlige historier, blir vi beveget til å stille de vanskelige spørsmålene som møtet med død og lidelse utfordrer oss på.

Det finnes likevel solide argumenter for å imøtegå denne måten å tenke på. For det første, et nei til dødshjelp er å sette grenser for hva samfunnet og helsevesenet skal legge til rette for og bidra inn i. Er det helsevesenet sin jobb å ta liv? Dette knytter seg videre til selvbestemmelse siden de grensene vi setter for helsevesenet, vil påvirke vår grad av selvbestemmelse. Det settes allerede i dag klare og begrunnede grenser for pasienters selvbestemmelse. Det er også urealistisk å se for seg et helsevesen som primært skal navigere etter enkeltmenneskers rett til selvbestemmelse, og det vil alltid finnes rammer for hva helsevesenet kan tilby, selv om dette går imot hva jeg selv måtte ønske.

For det andre, alle ønsker å møte uutholdelig lidelse med all mulig godhet og barmhjertighet. Spørsmålet blir da hvordan vi som samfunn skal vise barmhjertighet i praksis. To momenter er særlig viktig å løfte fram. Først og fremst er retten til liv den mest grunnleggende rettigheten vi har, og det kan derfor argumenteres for at ekte barmhjertighet nettopp er å verne om livet. Videre sier fagmiljøene at lindrende behandling er effektiv, og god lindrende behandling medfører ofte at pasienters ønske om å dø forsvinner. God smertelindring krever for øvrig sterke fagmiljøer, og det gir derfor håp når Stortinget nylig stemte for Krf sitt forslag om å etablere en egen spesialisering i nettopp lindrende behandling. Å gi god lindrende behandling og trygghet, er å gi verdighet og ekte barmhjertighet.

I tillegg må to andre viktige perspektiver nevnes. For det første kan vi i Norge lære av andre lands erfaringer. Det vi nå ser er en skråplanseffekt i flere land, og en av gruppene som vokser mest som mottakere av dødshjelp i Nederland, er unge kvinner med psykisk uhelse. Dette er en alarmerende utvikling. For det andre vil en legalisering av dødshjelp gi tydelige signaliserer til mennesker som lever med funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser, demens og lignende. Det er grunn til å tro at disse menneskene på en ny måte vil stille spørsmål ved om deres liv er verdt å leve. Videre er det også mulig å argumentere for at vi som samfunn gradvis kan utvikle en holdning der vi i større grad vurderer hvor mye ressurser vi skal bruke på lindring og livshjelp. En slik utvikling vil være en urovekkende degradering av menneskeverdet for oss alle.

For meg et det både rett og vakkert å si at et menneskeliv er det mest dyrebare vi har. Vår jobb som samfunn bør derfor være å verne om livet og gi alle mennesker lindring, trygghet og omsorg – særlig når vi er på vårt mest sårbare. Et nei til dødshjelp er derfor et tydelig ja til å løfte menneskelivets verdi, uavhengig av alle omstendigheter.

Åpen