Kronisk syke taper igjen

Tirsdag 16.juni falt forslaget om å stanse regjeringens plan om å fjerne lovpålagte kompetansekrav i kommunene. Med knapp margin stemte et flertall for å gå videre med prosessen.

For mange fremstår dette som en teknisk diskusjon om kommunal styring.

For personer som lever med kronisk sykdom, handler det om noe langt mer grunnleggende: trygghet, livskvalitet og retten til forsvarlig helsehjelp.

Hvem skal hjelpe dem når kompetansen forsvinner?

Mer enn 22.000 mennesker signerte oppropet mot forslaget. Sykepleiere, fysioterapeuter, psykologer og pasientorganisasjoner advarte. Likevel valgte et flertall å åpne døren for å fjerne kravene til hvilke helseprofesjoner kommunene må ha tilgang til.

Det er lett å forstå kommunenes utfordringer. Mange sliter med å rekruttere kvalifisert helsepersonell.

Demografien peker feil vei. Behovene øker, mens antallet fagfolk ikke følger etter. Men løsningen på mangel kan aldri være å senke kravene til kompetanse.

For personer med multippel sklerose (MS) er det avgjørende med riktig kompetanse. MS er en kronisk, nevrologisk sykdom som kan ramme syn, balanse, gangfunksjon, kognisjon, energinivå og evnen til å delta i arbeids- og samfunnsliv.

Mange er avhengige av oppfølging fra lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut og andre fagpersoner som forstår sykdommens komplekse og ofte usynlige konsekvenser.

Norge har i flere tiår bygget et helsevesen på prinsippet om likeverdige tjenester uavhengig av postnummer. Likevel vet vi at forskjellene allerede er store.

Tilgangen til fastleger, fysioterapeuter, psykologer og andre helseprofesjoner varierer betydelig mellom kommuner.

Noen steder får pasienter rask hjelp og tett oppfølging. Andre steder må mennesker med kroniske sykdommer vente i månedsvis eller reise lange avstander for å få den hjelpen de trenger.

Og ventelistegarantien gjelder ikke for kronisk syke, der blir ventelistene lengre.

Dersom kommunene ikke lenger er forpliktet til å ha tilgang til bestemte profesjoner, risikerer vi å forsterke disse forskjellene ytterligere.

Den ressurssterke kommunen vil fortsatt kunne bygge solide fagmiljøer. Den pressede kommunen kan bli tvunget til å prioritere bort kompetanse den ikke har råd til.

Resultatet blir et helsevesen der kvaliteten på hjelpen i stor grad avhenger av hvor du bor.

For kronisk syke, og særlig for mennesker med komplekse sykdommer som MS, er dette en alvorlig utvikling. Vi risikerer å skape et A-lag og et B-lag i norsk helsevesen, der tilgang til kompetanse blir et spørsmål om geografi fremfor behov.

Paradokset er slående. Samtidig som politikerne snakker om å flytte mer behandling ut av sykehusene og nærmere der folk bor, vurderer man å fjerne kravene til den kompetansen som skal gjøre dette mulig.

Vi kan ikke få både mer avansert behandling i kommunene og mindre krav til fagkompetanse.

Problemet i norsk helsevesen er ikke at vi har for høye kompetansekrav. Problemet er at vi ikke har gjort nok for å utdanne, rekruttere og beholde helsepersonell.

Når mangelen på fagfolk blir stor nok, virker det fristende å senke standardene. Men det løser ikke mangelen. Det flytter bare konsekvensene over på pasientene.

Når helsepersonell, pasientorganisasjoner og titusenvis av innbyggere advarer mot å svekke kompetansekravene, bør politikerne lytte.

Det handler om de kronisk syke som allerede kjemper sin kamp hver eneste dag og som fortjener et helsevesen bygget på faglighet, likeverd og trygghet, ikke på lavere ambisjoner og større forskjeller.

Dette handler ikke om profesjonskamp eller byråkrati. Det handler om mennesker.