EMD har avgjort svenske samers klage over dissensdom fra Høyesterett

Ganske nøyaktig åtte år er gått siden en såkalt sameby gikk til søksmål mot den norske staten, med krav om erstatning. En svensk sameby kan, ifølge Høyesterett, sammenlignes med et norsk reinbeitedistrikt.

Grunnlaget for kravet var at samebyen mener Norge siden 1972 urettmessig har nektet dem reinbeite i to områder i Troms. Det som skjedde i 1972, var at Norge inngikk en traktat med Sverige om hvordan beitet skulle reguleres. Her ble den aktuelle samebyen, Saarivuoma, tildelt et konkret reinbeiteområde. Men samebyen mener at de i tillegg, basert på alders tids bruk, hadde rett også til de to nå omstridte områdene. I 2005 ble traktaten regulert i lovs form.

To dissenser

Samene tapte saken både i tingretten og lagmannsretten, men vant i 2021 delvis frem i en særdeles komplisert høyesterettsdom, der førstvoterende Aage Thor Falkanger åpner med setningen «Jeg har funnet saken vanskelig». Det var han etter alt å dømme ikke alene om blant de fem dommerne, ettersom saken endte med to ulike dissenser:

• Falkanger stemte for at samene hadde vunnet rett til områdene, basert på alders tids bruk, men at de ikke hadde krav på erstatning.
• Annenvoterende, Cecilie Østensen Berglund, stemte for at samene både hadde rett til områdene og krav på erstatning.
• Tredjevoterende, Ragnhild Noer, stemte for at samene verken hadde rett til beite eller erstatning.

De to siste dommerne, Espen Bergh og rettsformann Bergljot Webster, støttet henholdsvis første- og andrevoterende. Dermed ble det samlet sett flertall for Falkangers løsning.

Om grunnen til at flertallet ikke ville tilkjenne erstatning, selv om de aktuelle samene hele tiden har hatt rett til det aktuelle beitet, skriver Falkanger:

«Jeg ser det som særlig klart at perioden fra 1972 til 2005 ikke kan danne grunnlag for erstatningsplikt for den norske staten. I denne perioden bygde reguleringen på en konvensjon som var inngått mellom den norske og den svenske staten. Det fremstår fremmed at den norske staten skulle betale erstatning til et svensk rettssubjekt bygd på begrensinger som fulgte av en folkerettslig avtale mellom de nevnte statene. I en slik situasjon måtte det i første rekke være opp til Sverige å ivareta interessene til svenske rettssubjekter, herunder eventuelt å betale erstatning for inngrep som avtalen måtte medføre. Jeg minner her om at svenske myndigheter mente at de anviste sommerbeitene på norsk side var tilstrekkelige, og at ingen samebyer ville lide noe produksjonstap.»

Når det gjelder tiden fra 2005, da grensereinbeiteloven kom, og frem til i dag, mener flertallet at videreføringen av en eksisterende ordning ikke gir rett på erstatning, i en sak som dette.

Mindretallet

Mindretallet skrev på sin side:

«Slik jeg ser det, innebærer reguleringen at sentrale samiske rettigheter, som har et særskilt rettslig vern etter nasjonal og internasjonal rett, er satt til side. Reguleringen er et vesentlig inngrep som hindrer Saarivuoma i å utøve sin etablerte rett etter alders tids bruk i de aktuelle områdene, og som det etter en helhetsvurdering fremstår som sterkt urimelig at samebyen må tåle. Etter min oppfatning går reguleringen utover det myndighetene kan gjøre erstatningsfritt som rådighetsbegrensning. Det foreligger derfor grunnlag for erstatning knyttet til reguleringen av beiteområdet.»

Tredjevoterende, Ragnhild Noer, mente på sin side at Høyesterett ikke hadde adgang til å gi denne samebyen rett etter alders tids bruk, ettersom det vil gå på bekostning av andre samer, som også mener å ha krav, men som ikke har vært del i saken. Noer skrev:

«Det beste hadde selvsagt vært om Norge og Sverige igjen kunne kommet fram til en konvensjon om beitefordelingen som ryddet opp i det som i dag er av stridsspørsmål. I mangel av en slik avtale må loven forstås slik at de reindriftsutøverne som mener de har beiterett, må gjøres til part i et søksmål som i saken her for at det skal være hjemmel for å justere grensene etter grensereinbeiteloven til fordel for en av partene.

Jeg føyer til at dette, etter mitt syn, ikke er noe urimelig krav. Hvis Saarivuoma ønsket en avklaring av hvem som i dag har beiteretten, kunne de reist sak mot de reindriftsgruppene som motsetter seg samebyens bruk. Alternativt kunne de ha trukket dem inn som parter i saken her. Muligens kunne de også reist sak for jordskifteretten om rettighetsavklaring. Saarivuoma kunne også ha meldt krav om bruksrett til områdene da rettighetsforholdene ble utredet av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms på slutten av 1990-tallet.

Dette har samebyen ikke gjort. Det finnes derfor hverken noen dom eller noen annen rettighetsavklaring som dokumenterer at Saarivuoma i dag har beiterett i områdene til fortrengsel for andre samiske reindriftsutøvere.»

EMD omsider i mål 

Flertallets konklusjon endte altså med null kroner i erstatning, og det førte til at de svenske samene klaget Norge til EMD. Våren 2022 ble saken kommunisert til norske myndigheter, og nå, snaut fire år senere, er dommen i anmarsj. Det ble klart da EMD torsdag kunngjorde neste ukes avgjørelser. De svenske samene har både i Norge og Strasbourg vært representert av Fend Advokatfirma. 

– Klagen gjelder at staten i nærmere 50 år nektet Saarivuoma sameby å utøve sin historisk etablerte rett til reindrift i to områder i Troms, en rett som i 2021 ble anerkjent av Høyesterett basert på alders tids bruk, sier advokat i Fens Ann Johnsen. Hun har kjørt saken sammen med kollega Knut Helge Hurum, og anfører at dette utgjør krenkelse av både eiendomsretten og forbudet mot diskriminering.

– Staten fratok gjennom grensereinbeitelovgivningen samebyen retten til å drive reindrift i områdene, og overførte bruken av områdene til norske reindriftssamer, uten å yte erstatning til Saarivuoma. Høyesteretts flertall godtok at staten kunne stenge ute Saarivuoma frem til 2021 fordi rettighetene ikke var fastslått ved dom, og avslo derfor krav om kompensasjon, sier Johnsen, som på vegne av samene krever erstatning for både økonomisk og ikke‑økonomisk tap.

Dommen faller på tirsdag, og de som ønsker å bruke helgen på å gjenoppfriske sine gamle kunnskaper om grensereinbeiterett, kan starte i Høyesteretts dom her.