1 day ago
9
– Når jeg sier skole, og ungdomsskole, hva er det første du tenker på da?
– Nei … da tenker jeg tilbake på en tid hvor jeg var mye engstelig. Det er ikke akkurat gode minner, sier Emil Holtet (19).
Han går rolig gjennom skolegården ved sin gamle ungdomsskole, et sted han ikke har vært siden han sluttet for tre år siden.
– Det føles litt rart å være her igjen, sier Emil.
18. august, om bare noen få dager, begynner skolen igjen etter sommerferien.
For mange barn betyr det et etterlengtet gjensyn med venner, og nye muligheter.
Men for Emil betydde skolestart kvalme, søvnløse netter og et sosialt stress som til slutt ble uutholdelig.
– Det var flere ganger jeg kastet opp bare av tanken på å måtte være på skolen, forteller Emil.
Uutholdelig stress
TV 2 møter ham hjemme på Fosser i Akershus. Han har valgt å snakke om noe som mange bærer på i stillhet.
– Du hører hele tiden at «alle klarer jo i det minste å dra på skolen». Men det er ikke alle som greier å følge kravene som hører med det å være en ordentlig person, og det er noe man skammer seg over.
Særlig det sosiale ble en stor belastning for Emil. Han beskriver skoledagene som fulle av stress, forventningspress og negative tanker.
Etter hvert begynte kroppen å si ifra.
Allerede i sjuende klasse kom de første signalene – vondt i magen og noen fraværsdager her og der.
Men det som startet i det små, ble gradvis mer alvorlig.
– Jeg ville ikke legge meg, fordi jeg visste at jeg måtte på skolen når jeg våknet.
– Og når jeg først våknet, ble jeg nedfor med én gang, fordi jeg visste at jeg måtte ta på meg et falskt smil og late som jeg hadde nok energi til å være en normal person.
På ungdomsskolen tok fraværet virkelig overhånd. Dager ble til uker, og uker til måneder. Samtidig vokste angsten til en dyp depresjon.
Til slutt, i tiende klasse, var Emil hjemme fra skolen i sju måneder i strekk.
– Det var mange som tenkte at jeg bare var lat. Men de skulle ha vært i mine sko. Da hadde de skjønt at jeg faktisk slet.
– Jeg følte at jeg ikke hadde noe håp i livet, og følte at jeg egentlig bare var ferdig. Jeg ville ikke mer. Tenkte at alt var over og at jeg ikke hadde noen fremtid.
Økende problem – ingen oversikt
Emil er langt fra alene.
Antallet elever som er mye borte fra skolen har økt kraftig de siste årene.
Dette er barn som egentlig ønsker å gå på skolen, men ikke får det til. Vanligvis kalles det ufrivillig skolefravær eller skolevegring.
Hvor stort problemet faktisk er, vet ingen helt sikkert. Kommunene fører statistikk på ulike måter.
I en rapport fra Kirkens Bymisjon fra 2023 skriver de at det kan være flere enn 30.000 barn som sliter med å møte opp på skolen.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener problemet har vokst siden pandemien.
– Skolesystemet fungerte ikke
I stedet for å være i klasserommet, satt Emil ofte hjemme foran PC-skjermen.
– Å game ble en måte å koble ut på. Der kunne jeg være meg selv, forteller han.
Dét følte han ikke at han kunne på skolen. I tillegg mener han at skolesystemet slik det er i dag ikke fungerte for ham.
– Personlig synes jeg det er bedre å være i aktivitet og gjøre noe man liker, i stedet for å sitte stille ved en pult og skrive. Jeg skulle ønske at skolen ikke la så mye press på folk, sier Emil.
Også moren, Jeanette Ødegaard, forteller at det var slitsomt å se barnet hennes ha det så tøft.
– Det er vondt å se når barna ikke klarer det samfunnet sier at de skal klare.
– Som forelder lider man på en måte sammen med barnet, sier hun.
Moren forteller at familien først presset Emil til å gå på skolen, men etter hvert forsto de hvor vanskelig sønnen deres hadde det.
– Da bestemte jeg meg for at nå må vi bare legge fra oss skolen en liten stund og fokusere på helsa.
Slik hun ser det, gjør foreldre og lærere det beste de kan innenfor dagens system. Selv har de hatt god dialog og samarbeid med sin skole.
I tillegg fikk Emil profesjonell hjelp til å komme seg ut av depresjonen.
– Men det er en lang prosess å få den hjelpen man trenger, legger moren til.
– Skolen svikter for mange
Professor i spesialpedagogikk, Marie-Lisbet Amundsen ved Universitet i Sørøst-Norge, har, sammen med Geir Møller fra Telemarksforskning, sett på årsakene til at barn ikke greier å gå på skolen.
Ifølge henne er det flere årsaker til skolevegring. Blant annet mobbing og mangel på tilpasset opplæring.
– Det er en stor utfordring at norske skoler kun når ut til gjennomsnittseleven.
– Barn som er sjenerte, har lærevansker, funksjonsnedsettelser, nevrodiagnoser eller stort læringspotensial, faller utenfor, utdyper hun.
Hun mener det er feil å tvinge barn på skolen.
Samtidig sier hun at det er et paradoks å se etter feil hos barnet eller hjemmet, i stedet for å stille spørsmål ved skolesituasjonen.
– Det er også misvisende å bruke paraplybegrep som «problematisk- eller bekymringsfullt skolefravær». Skal man finne gode løsninger, må man forstå årsakene.
– Det er stor forskjell på tilnærming dersom barnet er sykt over tid, eller skulker skolen fordi de ønsker å gjøre noe annet, sier Amundsen.
Finnes ikke gode løsninger
Ifølge professoren er det skolen, ikke barna, som må endres.
– Skolen som organisasjon må endres, slik at man i større grad evner å ta hensyn til mangfoldet i elevgruppen. Barn og unge utgjør ingen homogen gruppe, legger Amundsen til.
Når elevene er trygge på skolen, og får fordype seg i noe de liker og mestrer, får de ikke skolevegring, forklarer professoren.
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Øyvind Jacobsen, erkjenner at det er en utfordrende situasjon når elever ikke ønsker å gå på skolen, men sier samtidig at det er vanskelig å finne gode løsninger.
– Det er mange årsaker til skolefravær, og de er ikke bare skolerelaterte.
– Skolefravær er krevende for både barn og foreldre, og det finnes dessverre ikke universalløsninger som passer for alle, sier Jacobsen.
Regjeringen ønsker nå å innføre et nasjonalt register for skolefravær på barneskolen, for å kartlegge hvilke barn som er mye borte fra skolen.
– Føler jeg har en verdi
Det tok tid, men på videregående klarte Emil omsider å stable seg opp på beina igjen.
– Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det egentlig ble så vanskelig. Det som irriterer meg mest er at jeg mista såpass mange år fordi jeg følte meg så dårlig, helt uten grunn.
– Jeg skulle ønske skolen kunne ha snakket med meg tidligere. Uten profesjonell hjelp fra leger og psykologer, hadde jeg sikkert fortsatt hatt det helt forferdelig, sier Emil.
I dag jobber han med kundeservice for internett og bredbånd, i strømselskapet VEV Romerike.
– Når jeg gjør ting jeg faktisk mestrer, blir det gøy. Det har veldig mye å si, forteller han.
Emil beskriver arbeidsplassen som trygg og inkluderende, særlig på grunn av hyggelige og forståelsesfulle kollegaer.
– Jeg føler meg tryggere der enn jeg noen gang gjorde på skolen. Der føler jeg at jeg har en verdi.
Forskjellen, mener han, handler om fellesskap:
– Vi jobber sammen som et lag for å finne løsninger. På skolen har du én prøve, og det føles som om du står alene mot alle andre. Jeg liker å jobbe sammen, for et felles mål, og ikke måtte bli målt individuelt hele tiden.
Han mener det er viktig å snakke åpent om å oppleve skolen som vanskelig.
– Det er mange som sliter med dette, men som ikke sier ifra. Da blir det bare verre, avslutter han.
English (US) ·