En bedre bistand

Norge gir 56 milliarder kroner i bistand i år. Likevel bruker vi forbausende lite på noe av det som har best dokumentert effekt: Å bare gi penger til de aller fattigste.

Epstein-avsløringene rundt Terje Rød-Larsen, Mona Juul, International Peace Institute (IPI) og Utenriksdepartementet har bidratt til å svekke tilliten til norsk bistand.

Skal tilliten gjenreises, må noe drastisk endres. En god start er å gjøre mer av det som virker.

I dag er norsk bistand fordelt på 851 partnere og 1546 prosjekter – en ekstrem fragmentering. Det skyldes ikke bare at norsk bistand har ekstremt mange mål – hele 116 ulike målformuleringer – men også en grunnleggende antakelse i systemet: at fattige mennesker ikke kan stoles på med penger.

Forskningen er tydelig. Omfattende forskningsgjennomganger fra blant annet Overseas Development Institute og National Bureau of Economic Research peker på det samme: Når ekstremt fattige mennesker får mer penger, går barna deres mer på skolen, helsen bedres og de investerer i egne bedrifter.

Myten om at pengene sløses bort på alkohol og tobakk er feil.

Å gi fattige direkte pengeoverføringer er ingen ny idé. I 2024 distribuerte Verdens matvareprogram (WFP) over 23 milliarder kroner i kontanter i mer enn 60 land, til over 50 millioner mennesker.

Sammenlignet med andre typer bistand, er kontanter billigere å administrere, styrker lokale markeder og gir mottakerne friheten til å prioritere selv.

Forskning viser også at det har varige effekter. For eksempel er det vist at mottakerne får økt inntekt selv ti år etter at en engangsoverføring har skjedd.

Måten vi bekjemper fattigdom på i Norge er primært ved å gi folk gratis velferdstjenester og penger. Hvorfor ikke gjøre det samme i fattige land?

Penger løser ikke alt. Det bygger ikke institusjoner og utdanner ikke lærere – i alle fall ikke direkte.

Men hvis målet er å redusere fattigdom – selve kjernen i bistanden – er kontantoverføringer det best dokumenterte virkemiddelet vi har.

Likevel er bruken av kontantoverføringer fortsatt et unntak i norsk bistand. Som minimum bør kontanter bli en målestokk vi vurderer alle andre bistandsprogrammer opp mot.

Enten det er snakk om en tenketank i USA eller en norsk NGO: Hvis ikke et tiltak forventes å gi bedre resultater enn penger i hånda til ekstremt fattige, hvorfor betale for det da?

Hvis regjeringen skal lykkes med sin planlagte bistandsreform, «Prosjekt Vendepunkt», må debatten også handle om vi tør stole på dem vi vil hjelpe. Til utviklingsminister Åsmund Aukrust: Stoler du på at fattige selv kan ta gode valg?

Noen ganger er den mest radikale reformen også den enkleste.

Bare gi dem pengene.