En hyllest til gutta i Rabbersvigen

For den stemmen i hodet som har blitt formet ved å ta inn over seg alt som har hendt: møter med venner, konsertopplevelser, reiser til nye steder, skuffelse, tap, nye horisonter, håp og båtturer. Hvordan har det endt akkurat her?

Vel. Det blir vanskelig å sortere helt klart. På et plan tenker jeg at det er tilfeldig, litt som smeltedigel-teorien jeg ble introdusert for på ungdomsskolen når man skulle beskrive kulturen i USA.

Vi blander masse opplevelser, både gode og dårlige, også smeltes dette sammen til en eller annen form for personlighet som ikke står i konflikt med seg selv. Et herlig sammensurium av barndom, ungdom og voksenliv blandet til perfeksjon av skjebnens muntre hånd. Jeg trodde lenge det var slik, men plutselig en dag så raknet det. Min personlige smeltedigel hadde slått sprekker – akkurat som hos mine forhenværende venner over dammen.

Det hele startet i fjor. Jeg hadde nettopp byttet by, og var endelig klar til å oppleve 17. mai på skikkelig vis. Ingen kontroversielle kongelige på en ballkong – bare en god gammel sørlandsfeiring med barnetog, borgertog, tapto, konsert og fyrverkeri.

Åpen

Det skulle ikke mer til for å få en perfekt dag i mine øyne. Jeg var spent og klar, men forferdelsen ble stor når programmet for dagen ble lagt ut. Konserten var fjernet. Panikken bredte seg over hele kroppen. Dette må da være en feil! De kan da ikke ha fjernet selve høydepunktet? Jeg lette febrilsk etter svar. FVNs kommentarfelt var til lite hjelp, venner fra byen kunne ikke bistå, familien hadde ikke hørt noe. Jeg var desperat, og i et siste nødskrik fikk jeg det endelige svaret fra en i 17. mai-komiteen: Det var ingen trykkfeil – konserten med Rabbersvigen Jazzforsamling var fjernet fra programmet.

Episoden som fulgte orker jeg ikke beskrive fullt ut, men du kan se for deg et skip som blir tatt av en brottsjø og slengt mot steiner i fjæra. Skroget knust til pinneved – vått, salt og vondt. Digelen slo en stor sprekk.

Et spørsmål som raskt melder seg, er jo «hvorfor». Hvorfor betydde dette så mye for meg? Og hvorfor kan jeg aldri igjen stå med faste sjøbein og forklare Oslo-folket hvorfor Kristiansand er overlegen når det kommer til grunnlovsfeiringen?

Svaret er litt komplisert, men det har med denne stemmen i hodet å gjøre. Rabbersvigen Jazzforsamling har betydd mer for meg enn hva jeg først trodde. Uskyldig moro en dag i året? Ja. Men også: En introduksjon til hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og en endeløs rekke med tanker, perspektiver og opplevelser gjennom livet.

Du ser det at Rabbersvigen Jazzforsamling spilte ikke bare dixieland-jazz på denne konserten. Å nei.

Når kvelden var kommet, og stemningen var riktig god – kom selveste tubafar og grep mikrofonen. «Har dere hørt om Gorine!?» gjallet det ut fra scenen. Nei, jeg hadde ikke hørt om «Gorine», heller ikke om «Reinert med beine» og i alle fall ikke om Vesterveien i solnedgang. Men tubafar satt i gang med å synge, og alle rundt meg sang, og jeg begynte å synge, og plutselig så var vi et stort kor på flere hundre Kristiansandere som sang sammen. Om stedet vårt, om byen vår, om landsdelen vår og den felles skjebnen det var å være født akkurat her i denne utrolig vakre byen.

Et fellesskap av glede, kultur og sang som jeg aldri har klart å oppleve maken til siden den gang. Slike opplevelser skaper ikke sprekker – men smelter sammen rubbel og bit av levd liv i en stor felles digel.

Konserten fikk jeg oppleve tre ganger før jeg ble fastfeirende i Oslo. Vekk var alt av Kristiansand – nå var det hovedstaden med alle sine forlokkende muligheter som gjaldt. Problemet var bare at jeg ikke klarte å slutte å tenke på disse visene, og jeg begynte å lete. Jeg fant klassikerne – «Gorine», «Æ ser dæ på markens i kveld» og «Reinert med beine».

Disse hadde jeg jo hørt fra tubafar, men det viste seg at det fantes mye mer! De var nøkkelen til kista som ga meg perspektivet på hvor jeg kom fra, hvem jeg er, og hvordan jeg kunne navigere en verden full av uforutsigbarhet. Vilhelm Krag, Gabriel Scott, Ivar og Einar Bøksle, Anne Ma og Jan Erik Usterud! Et hav av mennesker som skriver og lager musikk som når inn til mitt innerste vesen – støpt sammen i denne fantastiske sørlandsdigelen som jeg kaller mitt lille «jeg».

Så! Til gutta i Rabbersvigen: Tusen hjertelig takk for herlige kvelder i Tresse. Tusen takk for at dere førte tradisjonene videre til en ny håpefull generasjon av sørlendinger, og tusen takk for at dere har gitt meg stemmen jeg trengte for å mestre livet så langt!

En forunderlig Fred sænker sig over Jord. Mit Hjerte bliver saa stille. Og mine stuer fyldes av denne Fred og bliver saare deilige i Ensomheden.

Vilhelm Krag «De skinnende hvide seil» 1930.