En mann av sin tid

Dette er kanskje det viktigste spørsmålet dommerne i Besseberg-saken nå skal besvare.

Til slutt ble det nok, selv for den standhaftige jeger.

Helt på slutten av den aller siste replikken på aller siste dag av ankesaken mot ham begynte stemmen til Anders Besseberg plutselig å briste, og tårene presset seg på.
Det hele kom litt overraskende, etter fem uker hvor Besseberg har vært energisk, utadvendt og tilsynelatende ovenpå hele veien.

Tårene kom da han kom inn på dem som kanskje har følt sterkest av alle på hvor mye disse rettsrundene mot den tidligere presidenten i det internasjonale skiskytterforbundet har kostet.

Suksesshistorien skiskyting

«Jeg vil nå benytte denne anledningen til høyt og tydelig å beklage den enorme belastningen til mine nærmeste», sa Anders Besseberg, før han samlet seg og avsluttet med et høyt og tydelig «takk» til lagdommer Mette Dorthea Trovik og resten av dommerpanelet på totalt sju.

Disse utvalgte sju skal nå utarbeide dommen over ikke bare Besseberg, men på mange måter også over store deler av hans regjeringstid som internasjonal skiskytterpresident.

Det var et verv mannen fra Vestfossen i Buskerud hadde i mer enn 25 år, fra 1992 og helt til han måtte trekke seg i 2018 i forbindelse med etterforskningen som startet ved hovedkontoret i Østerrike.

I løpet av disse årene vokste skiskyting fra å være en halvmilitær nisjeidrett til å bli et forrykende TV-produkt, som klarte å engasjere seerne på en helt annen måte enn de aller fleste andre vinteridretter.

Historien burde egentlig stoppet der.

Den pragmatiske president

Men det skulle til slutt bli mer å diskutere.

Bak denne suksesshistorien sto nemlig en pragmatisk og løsningsfokusert, men også stadig mektigere president.

Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er likevel om veien til disse løsningene gikk via omveier han helst burde holdt seg unna.

For det retten skal avgjøre er om måten Besseberg utviklet sporten på var gjennom å knytte seg for tett opp mot betalingsvillige medieselskaper og mektige russere.

Eller om nordmannen rett og slett leste det imaginære rommet så godt at han klarte å få alle involverte parter med på en unik sportslig reise, ved å dyrke relasjoner og vennskap med personer som også ønsket å bidra til skiskytingens utvikling.

Idrettspolitisk seminar

«Dette har vært et idrettspolitisk seminar», sa forsvarer Fredrik Berg i starten av sin avsluttende prosedyre denne uka.

Han pekte ved det syrlig i retning aktoratet tvers overfor ham i rettssalen.

Og det han og medforsvarer Ruth Haile Tesfazion mener var et sterkt overdrevet fokus på Russland, på russere og forbindelsene Besseberg hadde med landets skiskyttertopper mens han var president.

Mye har dreid seg om Russland, også i denne rettsrunden.

Om Omega-klokken Besseberg fikk i gave og først måneder senere og ved det han påstår er en tilfeldighet oppdaget var verdt nesten 200 000 kroner.

Om jaktturer i forbindelse med inspeksjoner av skiskytteranlegg.

Om kvinner på døra på hotellrommet på natta etter showrenn i Moskva.

Om klare hentydninger om at Besseberg støttet russerne så de kunne beholde lukrative renn på et tidspunkt som store deler av verden ellers ønsket å ta dem fra dem.

Og likevel – var man helt sikre på at det at Besseberg var på inspeksjon av nye skiskytteranlegg og sa ja takk til påfølgende jaktturer ikke bare var akseptert, men også forventet i hans rolle som president?

Og når de tallrike jaktturene også andre steder enn i Russland ble bekostet av et medieselskap forbundet skulle gjøre avtale med, var man da sikker på at det var Besseberg selv som trakk fordeler av dette, eller var det egentlig bare IBU som fikk noe ut av det?

Men viktigst av alt:

Kan det bevises utover enhver rimelig tvil at fordelene Besseberg mottok ble gitt med såkalt «påvirkningshensikt»?

Hvis retten svarer «nei» på dette spørsmålet, skal tvilen komme den tiltalte Besseberg til gode.

Skuffer fulle av klokker

Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl var ett av de få nye vitnene i ankesaken. Han samarbeidet gjennom mange år med Anders Besseberg i diverse fremstående posisjoner.

Stensbøl beskrev en tidsepoke der det ble oppfattet som obligatorisk å motta gaver man ble tilbudt.

Inkludert klokker.

Han fortsatte med å fortelle at også både han og tidligere idrettspresident Arne Myhrvold hadde skuffer fulle av klokker de hadde fått i gave på utenlandsoppdrag.

Fordi det var sånn det var.

Det var også mer regelen enn noe annet at man ble tilbudt eksempelvis jaktturer av arrangører av verdenscupstevner eller mesterskap.

Godt vertskap, som det ble kalt.

Og ingen tenkte det var noe ulovlig ved noe av det, understreket Stensbøl.

Politikere og posisjon

På samme måte nevner forsvaret tilsynelatende tilfeldig hvordan tidene og reglene har endret seg også for norske politikere.

Som var i posisjon da og er i posisjon nå. Og som på et vis gir et skinn av legitimitet.

Tidene forandrer seg.

Men endrer også moralen seg parallelt?

Og med det bevisstheten om hvilken posisjon du setter deg selv i ved å akseptere fordelene?

Der står fortsatt diskusjonen.

Ingen sjekkeapper

Anders Besseberg fra Vestfossen har mottatt gaver, tjenester og turer. Det er det ingen som bestrider.

Det man likevel ikke er enige om, er om Besseberg forsto hvor utsatt for press og påvirkning han gjorde seg ved å akseptere alt dette?

Eller var alt bare helt naturlige påskjønnelser for en president med masse gode venner og ambisjoner for sporten han styrte?

Spørsmålene fikk henge.

Dommer Mette Trovik tok retten brått tilbake til nåtiden.

«Ingen har i hvert fall snakket om sjekkeapper foreløpig.»

Trovik syntes åpenbart damediskusjonene hadde fått nok plass og syntes det var på tide å runde av hele saken etter over en måned med tidvis intense rettsforhandlinger.

Nå skal hun og de seks andre dommerne finne svaret på det grunnleggende spørsmålet:

Var Anders Besseberg en velmenende mann av sin tid – eller en som burde visst bedre?

På sensommeren får vi kanskje det endelige svaret.