En nasjon i takt, en mann i tvil

Det nærmer seg 17. mai. Landet går inn i sin årlige tilstand av organisert begeistring. Bunader luftes (noen sys ut), flagg heises, og et sted i det fjerne starter en skarptromme å antyde at nå er det ingen vei tilbake.

Jeg er musiker. Jeg er kulturjournalist. Jeg har viet deler av livet mitt til å mene noe kvalifisert om lyd. Likevel har jeg aldri forstått korps. Dette er mitt faglige sammenbrudd.

Der andre hører tradisjon, fellesskap og barndom, hører jeg en lydflate som får meg til å lure på om jeg burde oppsøke lege. Ikke nødvendigvis for noe fysisk, men kanskje for en slags kulturell intoleranse. Finnes det antihistaminer mot marsjer? Jeg er allerede allergisk mot pollen.

Det begynner gjerne diskret. Et trommeslag langt borte. Så et til. En rytme som ikke spør om lov, men som langsomt tar eierskap til omgivelsene. Som om stedet blir invadert av noe som er både fullt lovlig og bredt elsket, noe som gjør motstanden ekstra håpløs. Volumet øker. Og så kommer de til syne.

Rekker av barn og voksne i uniformer som balanserer et sted mellom festdrakt og historisk rekonstruksjon. Blanke instrumenter. Konsentrerte blikk på noter montert på instrumentet. En målrettet fremdrift som får meg til å føle at jeg er den eneste i landet som ikke har fått utdelt manus.

Lyden treffer først ørene, men gir seg ikke der. Den forplanter seg. Trommene går rett i brystkassen. Fløytene finner en frekvens som også brukes i avansert tannbehandling. Jeg står der og forsøker å se dannet ut, samtidig som kroppen min oppfører seg som om den forbereder seg på noe helt annet enn is og pølser. Jeg sliter.

Jeg prøver å tenke på min salige venn Steinar. Som barn spilte han stortromme i et korps på Vestlandet. Steinars beskjedne kroppshøyde gjorde det vanskelig å se over det store instrumentet som var hengslet på magen. På dårlige vestlandsveier uten asfalt snublet Steinar i en kant og falt fremover.

Han rullet så rundt stortromma en hel runde før han kom opp igjen på den riktige siden, blodig og forslått, før marsjen fortsatte.

Salige Steinar var heller ikke særlig musikalsk og endte opp med tromma montert på ryggen som en Bergansmeis, slik at den yngre broren hans kunne gå bak og slå i takt, uten å bære tromma selv, men dette var hans egne ord. Jeg smiler der jeg står.

Jeg har selvsagt respekt for korps. Det er disiplin, dugnad og mestring. Det er barn som lærer seg å stå i noe sammen, og voksne som holder det hele i gang med en utholdenhet og drivkraft som kunne vært eksportert på lik linje med tran. Alt dette forstår jeg.

Problemet er bare at kroppen min nekter å være med på forståelsen.

Jeg har aldri opplevd krig (heldigvis). Likevel er det dit tankene går når korpsene marsjerer opp Karl Johans gate mot Slottet. Det er noe med rytmen. Det synkrone. Den kollektive fremdriften. Som om alle vet nøyaktig hvor de skal, mens jeg står igjen på fortauet og vurderer å late som jeg bare er der for arkitekturen sin del og en overprisa halvliter på et hjørne.

Som kulturjournalist burde jeg selvsagt skrive noe klokt om dette. Sette det inn i en tradisjon. Snakke om nasjonsbygging, fellesskapsritualer og musikkens rolle i offentligheten. I stedet står jeg og tenker: Må det være så høyt? Kan vi finne på noe nytt?

Det er mulig dette er mitt personlige avvik. En slags auditiv dysleksi. Jeg leser ikke korpsmusikk slik alle andre gjør. Jeg får ikke frem mening. Kun en vag følelse av at noe marsjerer inni meg, som jeg ikke helt har kontroll på.

Selvsagt hører jeg forskjell på gammel jegermarsj og nasjonalsangen, men likevel. Jeg nikker og gratulerer folk med dagen, med eller uten korps. Helst uten.

Og det er kanskje nettopp det som er poenget med 17. mai. At vi (jeg) tåler dette også. At fellesskapet er stort nok til både dem som går i takt – og dem som står på siden og forsøker å se ut som de gjør akkurat det.

Jeg ønsker korpsene alt godt. Jeg beundrer innsatsen, og jeg unner dem applausen. Jeg kommer til å være i periferien. Litt på avstand. Med profesjonell interesse, selvsagt. Og et sterkt ønske om at noen, en dag, introduserer en mer lavmælt tradisjon. Med moderat volum og god avstand mellom deltakerne som for øvrig ikke går i takt.

Det hadde jeg dekket. Med entusiasme, så lenge det var is og spesielt pølser tilgjengelig.