En salmehistoriens «one hit wonder»

Men det finnes også diktere som skriver mengder av tekster, men det meste – eller alt – er glemt etter kort tid.

Johan Halmrast (1866 – 1912) kommer ikke i noen av disse kategoriene. Han skrev og publiserte enorme mengder med tekst, men det som huskes, er et dikt på i alt 24 linjer. Det er de tre versene i det som for mange er påskesalmen framfor noen: «Å, salige stund uten like». I år er det 135 år siden denne norske salmehistoriens «one hit wonder» ble skrevet.

Det finnes ingen bilder av Johan Halmrast. Den eneste kjente beskrivelsen av hans utseende har vi fra en annen Johan, som møtte ham på Hammersborg i Kristiania en sen høstkveld i 1908. Om de «møttes» eller bare passerte hverandre sies det ikke noe om. Falkberget beskrev ham slik, nesten 30 år senere: «En grå forstemmende høstkveld i 1908 møtte jeg ham på Hammersborg. Han kom bærende med en stor bylt i armene – det liknet en krukke. Klærne hans var blankslitte – bar preg av en gavedress – kassert i en velstandsfamilie. Hodet fortonet seg i tåken og det grønne gassbluss uforholdsmessig stort. Ansiktet blekt og alvorlig».

Andre har ment at han var «nærmest en dverg», med misdannede fingre og trolig en pukkel på ryggen. Kanskje var det utseendet som gjorde at Falkberget så ham og senere husket ham; kanskje var Halmrast på sett og vis en kjent skikkelse i Kristiania i 1908 som den journalistikkens og trivialitetslitteraturens flittige maur som han var.

Denne kvelden var de to Johan på hvert sitt sted i livet. Falkberget, 29 år gammel, hadde gitt ut noen små fortellinger på lokale forlag på Røros-traktene, og hadde hovedtyngden av sitt litterære virke foran seg. Halmrast var 42 år, plaget av sin svake helse og med bare noen få år igjen å leve.

På loftshybelen hans lå bunker med ferdige manuskripter som han ikke fant forleggere til. Selv hadde han nok med å klare seg fra dag til dag og kunne ikke finansiere noen utgivelser selv. To år tidligere hadde han forsøkt å få gehør for et stort, ambisiøst prosjekt der han ønsket å skrive salmer til den nye tekstrekken som kirken hadde innført. Det fikk ingen respons.

Da han døde i november 1912, ble alle de upubliserte manuskriptene hans brent ulest: Dikt, fortellinger, oversettelser. I begravelsen var faren og broren de eneste som møtte opp, sammen med fire venner Johan hadde i Frelsesarmeen.

I den artikkelen om Halmrast som Falkberget publiserte i 1936, etterlyste han alle de andre salmene han mente navnebroren måtte han skrevet. «Dette er ingen nybegynner-salme», skrev han.

Som salme var det trolig noe av det første han skrev. I 1889 hadde han gitt ut en oversettelse av Byrons dikt; den ble stort sett forbigått i stillhet. I 1891 ga han ut en samling med egne dikt. I årene som kom skrev han en lang rekke romaner i datidens trivialitetssjanger.

I tillegg til «Å, salige stund» har han én tekst til i Norsk Salmebok, men det er den han selv kalte «Maria Magdalenas jubel» som lever etter ham, og som garantert kommer til å lyde i kirker og bedehus også denne påsken – 135 år etter at den ble skrevet.