En statsforvalter som halter

Dette forutsetter gode prosesser og tydelighet rundt mål, leveranser og evaluering. Likevel ser vi altfor ofte at omkamper, innsigelser og trenering setter en brå stopper for fremdriften. Her har vi alle et ansvar, men særlig én offentlig instans peker seg ut som en betydelig bremsekloss: Statsforvalteren i Agder.

Det siste eksempelet er Aarsund senter i Høvåg – et trist og talende eksempel på hvordan offentlig makt kan mistolkes og utøves på en måte som skaper uheldige konsekvenser. Selv om Statsforvalteren kan mene at man opererer innenfor lovverk og etablerte rutiner, bidrar slike prosesser til uforutsigbarhet og frustrasjon. Godt gjennomarbeidede prosjekter og politiske vedtak settes på vent, mens bygda samt viktige samfunns- og næringsinteresser blir skadelidende. Spørsmålet er: hvor lenge kan vi ha det slik?

Dårlig ressursbruk

Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Vi har sett det samme mønsteret i en lang rekke plan- og byggesaker, der regjeringens øverste representant i fylket ikke leverer tilfredsstillende på sitt samfunnsoppdrag. Når saksbehandlingstiden i beste fall ligger på 9-12 måneder, ofte grunnet inngrodde rutiner, ukultur, manglende fornyelse og dårlig ressursbruk, mener jeg det er åpenbart at vi står overfor et systemproblem. Et problem som nå må belyses – og løses.

En nødvendig omdefinering av rollen

Statsforvalterens oppgaver er mange og ofte komplekse: naturforvaltning, friluftsliv og forurensning, helse og omsorg, barnehage og opplæring, miljøvern, klima, samfunnssikkerhet og beredskap. Dette har jeg stor respekt for. Samtidig er det tydelig at noe ikke fungerer slik det skal.

I definisjonen av Statsforvalterens rolle heter det (kilde: Wikipedia) at Statsforvalteren skal bidra til at Stortingets og Regjeringens retningslinjer blir fulgt opp, gjennom å utføre forvaltningsoppgaver på vegne av departementene, overvåke kommunenes virksomhet og fungere som klageinstans for mange kommunale vedtak.

Kanskje er det nettopp her hovedutfordringen ligger. Kanskje bør rollen og mandatet faktisk omdefineres. Vi trenger en statsforvalter som ikke bare kontrollerer, overvåker og klagebehandler, men som også rådgir, hjelper og aktivt bidrar til utvikling i kommuner og lokalsamfunn. Ikke en instans der man tar kølapp uten å vite når – eller om – man får svar.

En slik omdefinering kan legge grunnlaget for en ny kultur, samt nødvendige struktur- og organisasjonsendringer. Som igjen vil gjøre Statsforvalterens rolle mer relevant og tidsriktig, med større vekt på kompetanse, samarbeid og verdiskaping. Resultatet kan bli et styrket omdømme og posisjon i samfunnet.

En tankesmie for fremtiden

Hovedansvaret for en slik omdefinering ligger hos regjeringen og Statsforvalteren selv. Likevel finnes det mange kompetente aktører som kan bidra i en bredere tankesmie for å tenke nytt. Der målet må være større forutsigbarhet, tydelige krav til responstid, bedre oppfølging og høyere kvalitet i saksbehandlingen.

Det skylder vi alle som skaper verdier og bidrar til samfunnsutviklingen – både lokalt og regionalt. Der en god balanse mellom fellesskapets og individets interesser må ligge til grunn. Et nytt år bringer som kjent nye muligheter. La oss sammen gripe dem, statsforvalter!