Ender opp med å sløse tid og penger på de gale truslene

Edward Snowden viste oss hvordan amerikanske myndigheter manipulerte Cisco-utstyr før det ble sendt ut av landet. USA er blitt mistenkt for å spionere på allierte, og i solcellepaneler fra Kina er det funnet mistenkelig elektronikk. Det ville være naivt å tro at slike trusler ikke eksisterer.

Men én ting er å erkjenne at bakdører kan finnes. En annen ting er å tro at Kina, midt i en normal hverdag, plutselig skal deaktivere bussene våre. Her begynner debatten å ligne mer på science fiction enn på realpolitikk.

For risiko handler ikke bare om hvor dramatisk konsekvensen kan være. Risiko er konsekvens ganger sannsynlighet. Og sannsynligheten for at kinesiske myndigheter trykker på en «dødmannsknapp» for å lamme kollektivtrafikken i Norge er mildt sagt forsvinnende liten.

La oss likevel se på noen scenarier som måtte ligge til grunn for at dette skulle være et reelt problem å frykte.

Scenario 1: Taiwan-konflikten. Taiwan-konflikten er en reell geopolitisk knute, hvor et worst-case scenario kan føre til at Kina havner i åpen konfrontasjon med Vesten. For å legge press på Norge, skrur de av elbussene våre. Men hvor sannsynlig er det at kineserne velger å ødelegge egen tillit i verdensmarkedet, en tillit de er helt avhengige av for å selge varene sine på verdensmarkedet bare for å få Norge til å tenke seg om én gang til i en Taiwan-resolusjon? Det ville være et økonomisk selvmord for Kina, og langt mer kostbart enn den eventuelle gevinsten.

Scenario 2: En ny verdensorden. Kina, Russland og Nord-Korea danner en anti-vestlig blokk og konfronterer NATO-land direkte. I en slik situasjon er vi allerede i en total geopolitisk krise. Da er elbussene våre omtrent like relevante som hvorvidt minibankene i Oslo sentrum fortsatt virker. Ja, det ville skape praktiske problemer, men det er ikke på bussene kampen står.

Scenario 3: En direkte invasjon. Hvis kinesiske soldater står på norsk jord, er vi i en krigssituasjon hvor alt av infrastruktur vil være under angrep, strøm, vann, kommunikasjon, transport. Om bussene våre virker eller ikke, er da det minste av våre problemer.

Alle scenariene viser det samme: Hvis Kina befinner seg i en situasjon hvor de tjener på å deaktivere bussene våre, da lever vi allerede i en verden som er totalt snudd på hodet.

Og her kommer også noe av ironien: Vi bekymrer oss for elbusser fra Kina, samtidig som russiske utviklere har skrevet kode for Equinor sitt overvåkingssystem i oljeindustrien, som er en sektor vi vet Russland har interesse av å ramme. Når vi slipper russisk programvare inn i oljeindustrien, men frykter at kineserne skal stoppe bussen til Bekkestua, da er noe galt med proporsjonene i debatten.

Ruter har tidligere advart mot kinesiske busser. Agder kollektivtrafikk har bedt samferdselsministeren om avklaringer. Sylvi Listhaug har kalt dette en sikkerhetsrisiko. Og ja, leverandøruavhengighet og kritisk infrastruktur er viktige spørsmål. Men frykt alene kan ikke være styrende.

Vi kan ikke basere sikkerhetspolitikken vår på worst-case scenarioer som knapt lar seg forestille. Hvis vi gjør det, ender vi opp med å sløse tid og penger på de gale truslene, mens de reelle sårbarhetene, de som allerede finnes, får lov til å stå vidåpne.