Enorme sko å fylle etter Solvang

Fredrik Solvang har vært mer enn programleder for Debatten. Han har vært demokratiets bålvakt.

I åtte år har han stilt spørsmålene som skaper friksjon og tenner flammer.

Samtidig har han passet på at røyken aldri ble så tett at vi sluttet å se menneskene bak argumentene.

Det skal han være stolt av.

For ute i verden ser vi stadig mer av det motsatte. Den fysiske debattarenaen – torget, studioet, det felles rommet – er i ferd med å dø ut.

Da øker polariseringen raskt og brutalt.

Polariseringen handler i økende grad ikke bare om hva vi er uenige om.

Den handler om hvem vi er uenige med. Vi begynner å mislike, mistro eller ta avstand fra hverandre fordi den andre tilhører «feil» gruppe eller står på «feil» side.

Vi lytter ikke for å forstå, men for å finne feil.

Samtidig straffes sakens nyanser, ikke fordi de mangler, men fordi de ikke får spredning. Og når alle har hver sin versjon av hva som er fakta, mister vi et felles grunnlag for å diskutere.

Da svekkes tilliten både mellom mennesker og til de institusjonene vi trenger for å stå i uenigheten uten å miste hverandre.

HAR UTFORDRET MAKTA: «I åtte år har han stilt spørsmålene som skaper friksjon og tenner flammer», skriver Isabelle Ringnes om Fredrik Solvang. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

AI-bensin på bålet

Sosiale medier bærer en stor del av skylden, men i 2025 har vi fått ekstra bensin på bålet.

Nå kan hvem som helst, med kunstig intelligens, produsere nyheter, taler, videoer og «bevis» på sekunder som ser så troverdige ut at de kan lure både øyet, øret og magefølelsen.

Aldri har det vært enklere å kle en løgn i sannhetens uniform. Forvirringen sprer seg raskere enn vi klarer å rydde opp. Og konsekvensen er at vi skyves lenger fra hverandre.

Når sannhet ikke lenger bare utfordres, men forfalskes med perfekt intonasjon og visuelle fingeravtrykk, blir konsekvensen ikke bare polarisering, men paralyse.

Vi mister oversikten, og uten oversikt mister vi også retning. Da stopper vi opp. Demokratiet går fra uenighet til handlingslammelse, fordi vi ikke lenger deler samme virkelighet å ta beslutninger fra.

Verdien av tillit

Derfor betyr det mye at Norge fremdeles har en sjelden styrke: stabil og høy medietillit. Over 80 prosent sjekker nyhetene daglig.

I den ferske Reuters Institute for the Study of Journalism’s undersøkelse fra 2025 svarer 54 prosent i Norge at de stoler på nyheter «mesteparten av tiden».

I Norge betaler 42 prosent for digitale nyheter. Blant de høyeste i verden.

Kontrasten er tydelig i USA. I en Gallup undersøkelse fra 2025 sier bare 28 prosent av amerikanere at de har «stor eller rimelig tillit» til massemedia. Dette er en nedgang fra 40 prosent for fem år siden.

Samtidig mister tradisjonelle medier terreng, og stadig færre deler de samme kildene og den samme virkeligheten.

Jeg har amerikansk familie og har kjent det på kroppen. Ulike politiske syn og forskjellige kildegrunnlag har ført oss fra hverandre.

Medienes ansvar

Det hviler et eksepsjonelt ansvar på de redaktørstyrte mediene.

Ikke fordi de er perfekte, men fordi folk fortsatt stoler på dem til å formidle sannhet, skape en felles arena og offentlig debatt.

Mediene har et avgjørende mandat for demokratiet og det offentlige ordskiftet, og den tilliten bør de levere på.

I tillegg til å sørge for faktabasert formidling må de stille de vanskelige spørsmålene, la uenigheten få plass, inkludere bredden i befolkningen og styre debatten slik at den gjør oss klokere, ikke fjernere.

Det er redaksjonene som har mot, integritet og personlighet, og som samtidig oppleves tilgjengelige, som vil lykkes.

FØLGER UTVIKLINGEN TETT: «Forvirringen sprer seg raskere enn vi klarer å rydde opp. Og konsekvensen er at vi skyves lenger fra hverandre», skriver Isabelle Ringnes om hvordan kunstig intelligens kan påvirke tilliten - både til mediene, men også mellom mennesker. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Demokratiets «firewall»

I denne virkeligheten er programlederrollen i et debattprogram ikke bare kosmetikk.

Den er demokratiets firewall.

En programleder må kunne utfordre politikere på geopolitikk og makroøkonomi, men også gi plass til de nære debattene som former hverdagen vår.

Så hvem blir den neste?

I Norge har vi mange dyktige journalister som vil egne seg til å ta over tronen etter Fredrik.

Linn Wiik er en relevant kandidat. Hun har vist at hun håndterer direktesendt debatt med klarhet, tempo og kontroll. Hun stiller presise spørsmål og gjør komplekse saker forståelige.

Hun har den unike miksen av seriøsitet og snert som et moderne debattformat krever.

KAN DET BLI HENNE? Linn Wiik, journalist og programleder i NRK nyhetsmorgen. Foto: Thomas Andreassen / VG

Den som går inn i denne rollen nå, må forstå at mediene i Norge ikke bare forvalter debatten, de forvalter demokratiets fremtid.

Det krever åpenhet om hvordan redaksjonene jobber, mot til å stille de vanskelige spørsmålene og vilje til å gjøre debatten relevant for dem som lever i landet, ikke bare dem som kommenterer det.

Det krever at man evner å formidle i formater som treffer kidsa i feeden og farmor i lenestolen.

Fredrik gjorde «Debatten» til allemannseie, ikke elitetrim for meningsveteraner.

Han har vært en av dem som formet hvordan Norge snakker når vi er uenige.

Det er en enormt viktig arv som neste programleder må bevare godt.