Epstein-skandalene brukes til å tegne et forenklet bilde

Når sentrale arkitekter bak norsk fredsdiplomati, som Terje Rød-Larsen og Mona Juul, kobles til skandalen rundt Jeffrey Epstein, kaster det skygger langt utover dem selv, skriver innleggsforfatterne. Foto: Lise Åserud, NTB

Det ville være en alvorlig feil å la Epstein-skandalene definere norsk fredsengasjement.

Epstein-skandalene skader omdømmet til norsk fredsdiplomati. Når sentrale arkitekter bak norsk fredsdiplomati, som Terje Rød-Larsen og Mona Juul, kobles til skandalen rundt Jeffrey Epstein, kaster det skygger langt utover dem selv. Men det ville være en alvorlig feil å la denne saken definere norsk fredsengasjement.

Fredsarbeidet bæres ikke først og fremst av en håndfull profilerte toppdiplomater, men av et langsomt og lite synlig arbeid langt fra maktens korridorer. Dialogprosjekter, lokale forsoningsprosesser og støtte til sivilsamfunn som forsøker å hindre at konflikter eskalerer, er eksempler på grasrotarbeid som nå risikerer å bli skadelidende. Dette er aktører som lever av små bevilgninger og langvarige partnerskap, ikke av glamorøse middager i New York eller Davos.

Forenklet bilde

Epstein-skandalene brukes til å tegne et forenklet bilde: at Norge øser millioner inn i naive fredsprosjekter som gagner en internasjonal elite, og at «fred» er blitt et kretsløp av posisjoner og prestisje mer enn arbeid for å forebygge konflikt.

Forbindelsene som er avdekket, må tas på største alvor. Når personlige relasjoner får for stor plass i diplomatiet, undergraves legitimiteten. Derfor må vi skille mellom enkeltpersoners svikt og det brede fredsarbeidet som forebygging av krig består av – fra dialog i Sør-Sudan til forsoning i Colombia og Midtøsten.

2024 ble et mørkt rekordår: verden så det høyeste konfliktnivået siden andre verdenskrig, 36.000 sivile ble drept i krig, 123 millioner ble drevet på flukt og over 41.000 grove forbrytelser mot barn i konfliktområder ble bekreftet av FN.

Samtidig brukte verden nær 20 billioner dollar på håndtering av krig og vold, rundt 18 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at konfliktforebygging kan være opptil 100 ganger mer kostnadseffektivt enn kriserespons. Ifølge Norad går kun 2 prosent av norsk bistand til å forebygge krig, og enda mindre til direkte freds- og forsoningsarbeid. Det er beskjedne midler sammenlignet med de menneskelige og økonomiske kostnadene ved væpnet konflikt.

Fredsarbeidet svekkes

Å bruke svakheter i toppen som argument mot investering i fredsbygging er å rette skytset feil vei. Det flytter oppmerksomheten fra nødvendig opprydding og over i generell skepsis til ideen om å forebygge krig.

Da er det ikke makteliten som rammes hardest, men grasrota som driver det stille arbeidet for dialog og forsoning. Når deres innsats mister politisk og økonomisk støtte, svekkes fundamentet for det langsiktige arbeidet med fred og forsoning.

I Sudan organiserer grasrota seg for å holde lokalsamfunn i gang midt i krig og arbeider for sivile alternativ til militærstyret.

I Syria fortsetter sivilsamfunnsorganisasjoner kampen for et mer rettferdig og demokratisk samfunn i en skjør overgangsperiode.

I Colombia har sivilsamfunnet mobilisert for at barn skal få en stemme i hvordan freden skal bygges og deres fremtid ivaretas.

Tilliten kan gjenreises

Norsk konfliktdiplomati kan spille en viktig rolle når det bygger på tillit til lokale aktører, utviklet gjennom mange år. Da kan Norge være en brobygger mellom grasrota og høynivådiplomatiet og bidra til mer inkluderende og rettferdige fredsprosesser.

Det er grasrota som holder fredsengasjementet levende. Den fortjener bedre enn å bli dratt ned av dem som ikke forvaltet ansvaret med den klokskap og integritet situasjonen krevde.

Tilliten kan gjenreises dersom vi rydder opp på toppen og samtidig står fast ved verdien av det langsiktige, lokalt forankrede arbeidet som forebygger krig.