Er det å være mamma og pappa forskjellig av natur? Hjernescanning av mannlige homofile foreldre viser noe annet.

Mye tyder på at det er rollen vi har overfor barnet, ikke kjønnet vårt, som bestemmer hvordan hjernen vår endres når vi er foreldre. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Forskningen Austad viser til, kan ikke brukes til å peke på hvorfor vi er forskjellige, bare at vi er det.

Jeg har her i Aftenposten uttrykt min frustrasjon over de ulike forventningene vi møter som henholdsvis fedre og mødre, og at samfunnet krever forskjellig nivå av «foreldring» av oss, avhengig av hvilket kjønn vi har.

Human adferdsbiolog Tor Martin Austads tilsvar, «Mor og far er ikke biologisk identiske», er interessant. Han viser til forskning som sier at mor får drastisk endret hjernestruktur og økt luktsensitivitet, mens fedre bidrar i lek som kan støtte barnets motoriske utvikling. Jeg er ikke uenig i noe av dette. Mitt poeng er at ingenting av dette nødvendigvis er biologiske forskjeller. Det kan like godt være kultur.

Forskningen Austad viser til, kan ikke brukes til å peke på hvorfor vi er forskjellige, bare at vi er det.

Menneskehjernen er plastisk og i endring hele livet. Hvilket samfunn vi vokser opp i og hvilke forventninger vi møter, er med på å forme hvordan hjernen vår blir.

Også de kjønnede forventningene til oss former hjernene våre fra vi er små babyer. Forskere har lenge sett at både kvinner og menns hjerner endres når de får barn, og at de endrer seg på forskjellig måte. Men er denne endringen en konsekvens av kjønn eller kultur?

Tradisjonell hjerneforskning har basert seg på heterofile kvinner og menn i tradisjonelle forhold, der kvinnen er primæromsorgspersonen og mannen sekundæromsorgspersonen for barna.

Nye hjernescanninger av mannlige homofile foreldre som er primæromsorgspersoner, viser at disse mennenes hjerne endrer seg på samme måte som hjernen til de heterofile kvinnelige primæromsorgspersonene. Mye peker på at det er rollen vi har overfor barnet, ikke kjønnet vårt, som bestemmer hvordan hjernen vår endres når vi er foreldre.

Vi mennesker er ekstremt samarbeidsvillige. Fordi vi har klart å samarbeide om barneoppfostring, både i par, men også i store grupper, er vi blitt så tallrike her på kloden. Vi har barn som krever mye omsorg, og det er heldigvis omsorg alle mennesker, uavhengig av kjønn, har det i seg å gi. Det er et gode som samfunnets ulike krav til mødre og fedre gjør det vanskeligere for oss å bruke til det beste for oss alle.